Bruk av virtuelle hjelpemider i VA er kommet for å bli. Her en montasjeanvisning lagt oppå bildet av en grøft.

Riktig rørkvalitet på riktig sted

Valg av rør i vannforsyning berører både sikkerhet, vannhygiene og økonomi. På tross av at kvaliteten på vannrør er godt dokumentert, hersker det forskjellige oppfatninger og utøves ulik praksis når det gjelder hvilke typer som velges. Et seminar om støpejernsrør med et bredt faglig spekter samlet nylig mange fagfolk i bransjen.

0

Under sin innledning gledet Roger Sønsteby ved PAM Norge seg over et stort antall fremmøtte til et seminar om støpejernsrør, forøvrig et tema som ikke ofte er å finne på agendaen. Sønsteby håpet at seminaret kunne bli startskuddet for en tradisjon for et tema som er viktig, og som berører både sikkerhet, vannhygiene og økonomi.

Møteleder Terje Skramstad ved Norconsult Hamar understreket viktigheten av sikker vannforsyning for befolkningen, aktualisert av de triste hendelsene i Askøy inneværende år. Skramstad stilte også hovedspørsmålet om hvordan framtidens vannforsyning skal se ut, og hvilke materialer som bør velges. Foruten å ha lang levetid bør vannrør også tåle påkjenninger både innenfra og utenfra. Skramstad la opp til at seminarets formål var å belyse en rekke sider ved bruk av rør i støpejern, og sette disse i et større perspektiv.

Terje Skramstad og Arnhild Krogh

Forskriften

Arnhild Krogh ved Norsk Vann tok for seg sikkerhetsperspektivet i vannforsyningen og viste til drikkevannsforskiftens ulike deler, der målet er å bringe vann av tilfredsstillende kvalitet helt fram til kunden. Her minnet Krogh om at intet system er bedre enn det svakeste ledd og hun pekte spesielt på kravene til kompetanse i organisasjon og til forebyggende tiltak for å sikre vannforsyningen i en verden som er i konstant endring.
Samtidig pekte hun på utfordringene ved å utføre samme kvalitet i en kommune med 500 innbyggere som i en med 650 000. Norsk Vann arbeider kontinuerlig med en rekke oppgaver og prosjekter med mål å motivere og sikre at dette foregår på tilfredsstillende måte. Hun viste også til at når det gjelder reserve vannforsyning henger en rekke kommuner etter kravene i forskriften, og at behovet for fornyelse kan variere stort, da etter alderen på nettet. Krogh ga også uttrykk for at det er utfordringer ved trykkløse punkter i enhver vannforsyning, som for eksempel høydebassenger – og at god kommunikasjon med abonnentene er alfa og omega.
– Det som kanskje forundrer meg mest er hvor mye feil som kan forekomme på nye anlegg, her gjelder det å heve standarden på arbeidet som utføres, sa hun, og ga uttrykk for at prisen på en installasjon ikke bør være det eneste som teller. En ting er kravene mens en annen ting er å gjøre gode valg i praksis.

Karbonavtrykk

Krav til bærekraft og kvantitative mål på karbonavtrykk er så langt ikke størrelse som gis stor vekt i offentlige anbud her i landet. Phil Green fra PAM UK (Storbritannia) holdt et foredrag om de ulike sidene ved produksjon, lagring, transport og montering av rør, og viste til at det er økende fokus på et produkts egenskaper i et «krybbe til grav» perspektiv.  Han minnet om at det kunne være utfordrende å sette grenser for hvordan man skal regne karbonavtrykk og at det også er viktig å holde et perspektiv helt fram til ferdig montasje. Siden anleggsarbeid er energikrevende er det viktig å sette et vannrør i et større regnskap, der fyllmasser og anleggsarbeidet også regnes med.
Green viste også til statistikk utarbeidet fra de store vannforsyningselskapene i Storbritannia, der man har sett at lekkasjeandelen på moderne duktile støpejernsrør ligger betydelig lavere (ca.50%) enn på PE-rør. Like mye som selve rørets egenskaper er det viktig å se på hva som er effektivt design, effektivitet i montasje og bærekraft i det lange løp.
Phil Green holdt også et foredrag omkring de totale eierskapskostnadene ved VA-anlegg, og viste til historiske data som vannverkene tidligere har holdt for seg selv. Disse dataene anskueliggjør også om levetid på støpejernsrør.  Her ble det dokumentert fra tredjepartskontroll at nyere støpejernsrør i større dimensjoner har færre feil enn PE-rør.

Fra foredrag om bærekraft ved Phil Green

Dokumentasjon

Thale Plesser fra Sintef gikk gjennom hvilke krav til dokumentasjon som ligger i norsk regelverk og byggteknisk forskrift. Bak det hele ligger det EU bestemmelser om CE-merking som krever at leverandør skal utarbeide en ytelseseerklæring for et produkt. Dette er en forutsetning for at et produkt skal kunne markedsføres og selges. Plasser minnet om at en yteseserklæring ikke nødvendigvis trenger å være funksjonell. Det er nemlig nok å dokumentere kun en egenskap ved produktet. Innen drikkevann er ikke bestemmelsene fullt harmonisert, og dette er en diskusjon som pågår i regi av myndighetene.
– Vær klar over at den som skal kjøpe et produkt skal kunne be om en dokumentasjon og ytelseserklæring, og selv om et produkt ikke er CE merket skal dokumentasjonen ligge på samme nivå, forklarte Plesser.
Hva som skal kreves av dokumentasjon på et produkt tar utgangspunkt i hvilke ytelser som skal oppfylles. Her er det to elementer som dokumentasjonen skal bestå av. Det ene er selve den tekniske dokumentasjonen, som gjerne inneholder krav til funksjon, som kontakt med næringsmiddel, trykkmotstand og bestandighet mot korrosjon. Til dette hører gjerne prøvnings- og klassfiseringsstandarder der det er egne kategorier.
I tillegg til dette er det krav til ytelse, der det er ulike nivåer på dokumentasjon og testing ute og går.  Til dette hører spesifikke bestemmelser om hvem som skal kunne gjøre en slik test. Dette kan i enkleste form stille krav til produsenten, men det kan også dreie seg om tredjeparts tester, som f.eks. slitasjetest på et rør. Dette er oppgitt i ulike harmoniserte standarder, i det såkalte ZA-tillegget. Disse er fastsatt av EU-kommisjonen, og gjelder for alle produkter, også de som ikke er CE-merket.

Felles normer

Bjørn Zimmer Jacobsen i Stavanger kommune gikk gjennom de ulike stadiene i det årelange arbeidet med felles VA-normer i Rogaland, der pr i dag 19 kommuner har enes. Arbeidet begynte helt tilbake i 1974, noe som kanskje kan tilskrives suksessen. I tillegg til normen har kommunen enkelte lokale bestemmelser og vedlegg.
– Å arbeide med normen har gitt oss mye god erfaring og læring. Det vi kanskje skulle ønske er mer enighet i hva som er skal-krav og hva som er bør-krav. Det kan være en krevende jobb å knekke ned hva som skal være normen, men jeg føler at vi har kommet langt her, sa Jacobsen.
For å jobbe rasjonelt med videre utvikling og oppdatering av normen har man delt inn i flere ansvarsområder, der ulike faggrupper driver revisjon.
– Det er en utfordring å holde arbeidet vedlike og vi har gått over til å revidere hvert annet år, fortalte Jacobsen.
Fortsatt er det områder i normen som ikke er tilstrekkelig spesifikke, men som viser til at valget faller på lokal VA-ansvarlig. I praksis er det også ulike grader av eierskap og enkelte tviholder på særkrav.
– I sum er vi fornøyd med hva vi har oppnådd og vi kommer til å fortsette med denne praksisen inntil Norsk Vanns arbeid med å fusjonere VA-normen med VA-miljøblad er ferdig, sa han, som også er engasjert i dette arbeidet. Det ble reist spørsmål fra salen om bærekraft og LCA -analyse vil bli tatt i den nye normen, men dette var for tidlige å svare på.

Gode valg

Torbjørn Netteland ved Hias holdt et foredrag om valg av rørtyper, der han kunne fortelle at man i dag legger vekt på både omgivelser og funksjon når man velger materiale.
– Tidligere ble det brukt ulike typer rør uten av noen kan si helt hvorfor, i dag legges det stor vekt dette, sa Netteland, som kunne fortelle at alle rør er lagt etter 1954.
I stor grad har det vist seg at støpejernsrør uten beskyttelse har lidd stort under korrosjon, og at disse rørene i dag er borte på grunn av grunnforhold. Man har også sett viktigheten av å passe på at entreprenør ikke skader rørene under legging og at man som anleggseier bør følge opp nøye og drive mottakskontroll av rør.
– En del entreprenører kan være uforsiktige og påføre både PE- rør og belegget på støpejernsrør, noe som kan koste dyrt, sa han.
Ved valg av rørmateriale legger man i dag vekt på omgivelse og fare på påkjenninger og konsekvenser ved et eventuelt brudd. Mens et rør som graves ned ute på et jorde stort sett får ligge i fred kan man nøye seg med PE. På den annen siden kan et rør i urbant strøk bli utsatt for både påkjenninger og uhell i forbindelse med graving, da er det viktig at et rør både tåler en god del og heller ikke sprekker i lengde, noe som kan får større konsekvenser for tredjepart.

NoDig

Prosjektleder Frode Selvik fra Trondheim kommune fortalte i sitt foredrag om erfaringer med bruk av støpejernsrør i No-Dig arbeider. I dag ligger andelen støpejernsrør i denne anvendelsen på ca 40 %, et tall som har vært stabilt i en årrekke.
I Trondheim har man i de senere årene, takket være gode entreprenører, kunnet gjennomføre mange vellykkede utblokkinger av rør, noe man har gode erfaringer med både for støpejern og PE.
– Som regel velger vi rørtype etter prosjektet, siden støpejernsrør er stivere tyr vi ofte til PE når det er trangt omkring mategropa, og ved trekking av støpejernsrør bruker vi ikke sjelden PE på de første meterne. Vi legger vel 3-4 kilometer med støpejernsrør på denne måte årlig, og det har vi gode erfaringer med, fortalte Selvik.

Virtuelle hjelpemidler

Mili Myrteza fra Rambøll holdt et spennende foredrag om animasjoner på tegnebordet og ute på anlegg. Utviklingene innen 3D konstruksjon har skutt fart de siste årene, og BIM har vært i bruk i byggeindustrien i mange år allerede. Man ser i økende grad bruk av åpne formater, der flere er inne og arbeider på samme prosjekt samtidig, noe som for mange har blitt en dyd av nødvendighet, om man skal holde et moderne tempo i prosjektene.
Bruk av VR teknologi er allerede i utstrakt bruk i anleggsbransjen, der gravemaskinførere jobber etter 3D modeller når de former terreng eller leter etter kummer.
– Vi ser kommunene ta i bruk mulighetene, som kart i sanntid og digitale modeller av rørsystemer som sete for all informasjon. Her er det store muligheter for flerbruk av informasjon og maskinlæring, fortalte Myrteza, som viste fram en app på mobiltelefon der rørsystemer kommer til syne etter hvor man retter «blikket» i terrenget.
– Å ta i bruk tilgjengelig teknologi vil gi kostnadsbesparelser for kommunene. Ikke minst som korrektiv under montasje, kan man sjekke om f.eks. et rør er riktig plassert ut fra 3D-tegninger som legger seg ovenpå et bilde man får gjennom mobil, og man får både en animert virkelighet og de reelle forhold på samme tid, her er det store muligheter for vannbransjen, forklarte Myrteza.
Et spørsmål som ble reist avslutningsvis er hvem som har eierskap til tegninger som jobbes på i fellesskap av konsulenter, kommune og entreprenør.

Hovedstaden

Elisabeth Hovda leder materialkomiteen i Oslo kommune og redegjorde i sitt foredrag for hvordan man arbeider med normer og om hvilke retningslinjer man arbeider etter.
Hun pekte på at det fortsatt var et ønske om mer dokumentasjon og standarder innen leggemetodikk, bruk av muffer og på materialsiden, blant annet på kvalitet og levetid på gummipakninger og tykkelsen på utvendig belegg.
Erfaringer med støpejernsrør er historisk sett gode i hovedstaden, og man har hatt tradisjoner for å se på geologiske forhold ved valg av type rør. Oslo har i mange år brukt duktile støpejernsrør med utvendig sementmørtelbelegg, men har nå gått over til utvendig PE-belegg som standard ved bruk av støpejernsrør. Hovda kunne fortelle at de la vekt på mekanisk styrke ved valg av rør samt at avvinkling var viktig å ta hensyn til under legging.

Anbudet

Sist ut av foreleserne var Heidi Langseth fra Anbudsjuristen, som bistår en rekke private selskaper med råd og veiledning i forbindelse med offentlige anbud.
Langseth viste til hvilke forskrifter som styrer offentlige anbud og paragrafene som legger premissene for hva man kan tillate seg å spesifisere i et anbud.
– I hovedsak kan man ikke be om en bestemt kvalitet uten å kunne begrunne hvorfor det er angitt, siden man dermed står i fare for å hindre konkurranse, da ved å ekskludere gode tilbydere. Så hvis ikke f.eks. fargen på en vare betyr noe for produktets funksjon vil det ikke være god anbudspraksis å be om enn bestemt farge på produktet, forklarte hun.
Det er en utstrakt tradisjon i enkelte kommuner å be om en bestemt kvalitet ved å vise til et spesifikt produkt som standard.
Langseth minnet her om at man må ha dekning for at dette ikke kan beskrives på noen annen måte. Det samme gjelder bruk av NRF-nummer i forbindelse med anbud.
– Jeg har ikke så sansen for NRF-nummer, siden de peker til en bestemt leverandør. Så vidt meg bekjent kan man vise til kvalitetsstandarder og egenskaper på rør, og heller bruke dette, da sikrer man seg bredest mulig konkurranse og best mulig pris, og det er jo det som er målet, sa Langseth.