Disse prøvene fra tunnelvaskevann ser kanskje rene ut, men inneholder likefremt mange bittesmå mikroplastpartikler. Foto: COWI

Bildekk blant verstingene – men er det så farlig?

Mikroplast fra bildekk kan stå for oppunder 28 prosent av mikroplasten i havene. I et forskningsprosjekt for Handelens Miljøfond jobber Aquateam Cowi nå for å finne ut hva konsekvensene av den sorte mikroplasten egentlig er.

0

​En stor andel av medieoppslagene knyttet til mikroplast har de siste årene vært preget av hval og sjøfugl med magene fulle av plast. Varsellampene har lyst og utfordringene er reelle, men mikroplast er det likevel ikke. Det man har blitt snakket mindre om, er de mikroskopiske sorte partiklene som flyter i havet: Resultatet av langtids slitasje på bildekk, som gradvis slites ned i møte med veibanen – og som siden renner ut med regn- og rensevann.

I 2017 anslo nederlandske forskere at bildekk kan stå for rundt 10 prosent av all mikroplast i havene våre. En rapport fra samme år, fra International Union for Conservation of Nature, hevet tallet til 28 prosent. I tillegg kan det være lokale variasjoner: Havforskningsinstituttet anslo i 2018 at oppunder 80 prosent av plastpartiklene i Oslofjorden kan stamme fra bildekk og veistøv.

Den sorte fare

I 2018 søkte Aquateam Cowi om forskningsmidler fra Handelens Miljøfond for å undersøke de mikroskopiske sorte partiklene nærmere. De fikk forskningsmidlene, og har siden det oppdaget en rekke nye utfordringer knyttet til den sorte mikroplasten, forteller forskningsleder i Aquateam Cowi, Eilen Arctander Vik.

– Vi valgte oss ut en av verstingene for å se nærmere på hvor stort problemet er og hva konsekvensene kan bli. Det fantes ingen analysemetode for måling av mikroplast fra bildekk, og dermed ble det plutselig en relativt vanskelig oppgave også. I tillegg er det grunnleggende utfordrende nettopp på grunn av materialet. Bildekk er gummi, men er det også mikroplast?

Prøveopparbeidelse: Vaskevann fra tunneller og overvann fra veibanen sedimenteres og filtreres gjennom flere prosesser. En rekke partikler må lukes vekk før man sitter igjen med mikroplastpartiklene

Opprinnelig ble bildekk laget av gummipalmen, og nedhuggingen av skog for å produsere gummien utgjorde i seg selv en betydelig miljøbelastning i bildekkenes første leveår. På 30-tallet ble syntetisk gummi industrialisert. Dagens moderne dekk består av en god miks av syntetisk og naturlig gummi. I tillegg har de en armering som består av for eksempel rayon, polyamid, polyester, stål og i mindre utstrekning glass.

Skiller kjemiske stoffer og partikler

Noe av det forskerne nå jobber med er å skille konsekvensene som kommer fra selve mikroplasten og fra de andre stoffene som plasten inneholder.

– I ordinære miljørisikoanalyser ser man gjerne på de kjemiske stoffene som slippes ut. I denne studien ser vi på partikler. I disse partiklene er det flere kjemiske stoffer, men det er ikke sikkert at det er nettopp disse kjemiske stoffene som utgjør risikoen. Foreløpig er dette et område man ikke har full oversikt over, sier Arctander Vik.

Gåten mikroplast

Men mikroplast er en krevende materie å jobbe med.

– Det er smått og det er lite av det. Det er realiteten ute i naturen. Vi har noen hval og fugler som har fått i seg havplast, men de har brukt tiår på å samle opp materialene. Med mikroplast er det ikke det samme. På den nordlige halvkulen hiver vi ikke så mye plast som i sørlige områder, så konsentrasjonen er ikke så stor her. Det gjør det krevende å skille ut mikroplastpartiklene.

Lang vei å gå: Å stadfeste de egentlige miljøkonsekvensene av mikroplast er ikke gjort på én dag. Først må forskere samles om en stadardisert metode for måling av mikroplast, sier forskningsleder i Aquateam COWI, Eilen Arctander Vik.

Et billedlig eksempel kommer fra en av tunnelene de har undersøkt så langt. Dette arbeidet er gjennomført i samarbeid med Nye Veier, NIBIO og Aalborg Universitet i forbindelse med undersøkelser som Nye Veier gjennomfører for å kontrollere effektiviteten av det nye renseanlegget i tunnelen. Resipienten er sårbar og det gjennomføres et detaljert oppfølgingsprogram.

– Vi stod blant annet i fire timer og filtrerte 3000 liter med renset vann fra Bambletunnelen, og likevel fikk vi nesten ikke samlet noen mikroplastpartikler. Det er veldig lave konsentrasjoner av svært små partikler det er snakk om, og da trenger man mye prøvemateriale eller analysemetoder som kan detektere svært små partikler, ned til 1 mikron, sier Arctander Vik.

Voksende etterspørsel etter mikroplast-forskning

Mikroplast har vært høyt på agendaen både hos medier og myndigheter de siste årene. Arctander Vik opplever også en økt interesse for Aquateam COWIs kompetanse innen feltet. Mikroplastporteføljen til forskerne vokser.

De første oppgavene med mikroplastanalyser ble initiert med forskningsmidler fra Handelens Miljøfond, og ledet til samarbeid med Aalborg Universitet (AAU) og Nye Veier.

Ni måneder senere startet ett forskningsprosjekt om mikroplast fra tunneler og i overvann fra vei i samarbeid med Statens Vegvesen. Sist ut er et 3-årig FoU-prosjekt, som Aquateam COWI har fått bevilget fra Forskningsrådet, i samarbeid med NTNU, AAU og Nye Veier. Her skal rensing av overvann fra vei og tunnelvaskevann i flere av Nye Veiers eksisterende og nye anlegg undersøkes, og planen er å utvikle nye rensemetoder.

Aquateam COWI har gjennom FlowCAM-analyser visualisert at de sorte partiklene mest sannsynlig er partikler fra bildekk og asfalt, mens de gjennomskinnelige er annen plast som veimerking. Oppunder 80 prosent av plastpartiklene i Oslofjorden kan se slik ut. Foto: Cowi

I tillegg jobber COWI med et prosjekt som analyserer mikroplast i husstøv og mikroplastnivåene i norske elver.

– Det er stor interesse for denne typen forskning nå. Per i dag er det svært kostbart å få gjort mikroplastanalyser man kan stole på. I løpet av få år vil vi nok få mye rimeligere og enklere metoder for å analysere, og vi får nye skalaer som gjør at vi ikke trenger å rope ulv-ulv i alle sammenhenger der mikroplast nevnes. Det vil gjøre at vi kan være mer spesifikke på å varsle om det som er ekte miljørisikoer, slik at vi kan skalere problemet så det blir riktig, sier Arctander Vik.

Usikre helsemessige konsekvenser

Man vet i dag lite om konsekvensene av mikroplast, og hvorvidt de de utgjør en helsemessig risiko for mennesker og økosystemene våre. Science Advice for Policy by European Academics (SAEA) peker på at eksperimenter viser at høye konsentrasjoner av mikroplastpartikler kan gi fysiske skader i miljøet og hos mennesker, men at ingen steder i «den virkelige verden» foreløpig har så høye konsentrasjoner av mikroplast.

Uansett har man en god del jobb igjen å gjøre på metodesiden før man kan konstatere de helsemessige konsekvensene av mikroplast kan være, mener Eilen Arctander Vik.

– Først må du kunne måle konsentrasjonene, så må du kunne finne tersklene for hva som er akseptabelt. Det er først når man har det første på plass at man kan finne disse tersklene. Vi har jobbet etter en standard, som går på hva vi har mulighet til å måle og som baserer seg på tilgjengelig litteratur. Det er likevel et stykke igjen til vi har funnet en internasjonal, enhetlig måte å måle mikroplastkonsentrasjonene på, sier Arctander Vik.

Når dette er på plass kan det store arbeidet starte: Å finne ut hvilke helsemessige risikoer mikroplast kan føre med seg.

– EU har kommet med noen forslag til hvordan man skal vurdere helserisikoen, men usikkerhetsnivåene er veldig høye. I Asia har du områder med høye mikroplastkonsentrasjoner i maritimt miljø, og det er sagt at enkelte deler av Asia nå ligger på grenser til å kunne påvise negative helseeffekter fra mikroplast. I Nord-Amerika og andre farvann er nivåene derimot vesentlig under dette.