Virus, bakterier og parasitter finnes i vann. Med eller uten hjelp finner de veien til drikkevannsnettet. Sykdommer som kommer via drikkevannet er en årsak til store lidelser og helseutgifter for samfunnet og man regner at mørketallene er store.
– Vi så hvordan det kan slå ut i Askøy i fjor. Organismene kommer inn i systemene fra naturen. De kan også komme inn igjennom lekkasjer på rørnettet, som vi for eksempel har mye av i Oslo generelt, forklarer svilingeniør Ina Elisabeth Lindmark hos Cowi.
I en masteroppgave ved NMBU, lagde Lindmark og studiekollega Marie Bakke en detaljert modell av en større boligblokk for studenter for å finne ut hvordan patogene mikroorganismer som slipper inn vil kunne spre seg omkring i de ulike delene av bygget.
– Vi ville se hvordan utformingen av selve ledningsnettet hadde betydning for risikoen for å få i seg bakterier, ved å gjøre en risikoanalyse (QMRA), forklarer Lindmark.
Komplisert
I tradisjonelle risikovurderinger ser man kun på hovedledningsnettet mellom bygg.
– Tradisjonelle analyser blir veldig overordnede og fungerer når man skal gjøre en rask vurdering, men hva er effekten av å neglisjere småledninger som stikkledninger fra hovedledninger og ledninger innad i bygg? Bør vi bruke mer tid og penger på dette? Vi mener at svaret er ja, blant annet hadde det vært interessant å se videre på hvordan veksten av bakterier vil kunne utvikles i et bygg, der vanntemperaturen vil endre seg, forteller Lindmark.
Lindmark ser det også som et naturlig steg å lage en modell som går på bynivå eller nasjonalt nivå der man på forbrukskurver og kan simulere forekomster i hus, boligblokker og i andre leiligheter.
– Vi har gjort det for ett bygg alene, så det ville være spennende å kunne se på det store bildet. Modellen vår kan bygges ut slik at man ser på dynamikken i et drikkevannsnett ut fra et vannverk, og hvordan distribusjonen av forurensing vil kunne spres, foreller Lindmark.
Sykdom
Det finnes et utall mikroorganismer i naturen og stort sett er konsentrasjonene man får i seg på et ufarlig nivå. Likevel kan man bli syk av vannet om en forurensing har brutt seg inn.
– Vi ser faktisk at konsentrasjonen av organismene, og derforsmitterisikoen, vil variere med tappepunktets plassering i bygg og ledningslengde fra hovedledningen. I et bygg med flere etasjer ser vi at de som bodde i første etasjen kan få i seg en del mer patogener, mens de som er lenger opp får med seg mindre fordi vannet allerede er tappet. Dette er fordi vi har sett på forurensingen som en modellert blokk, men vi kunne også ha sett på hva en konstant kilde til forurensning ville ha betydd, dette vil være spennende å se på videre, sier Lindmark.
Magesjau
Folkehelseinstituttet anslår at 100.000 til 200.000 nordmenn får magesyke av vannet de drikker årlig. Ina Elisabeth mener at det antakeligvis er høye mørketall på sykdom ved patogener fordi folk gjerne ikke går til legen ved magesmerter.
– Vi vet ikke helt hva norsk drikkevann inneholder. Vi bør utvikle bedre risikoanalyser, det er for sent å teste når skaden har skjedd. Med flere analyser, ville også flere kommuner sett hvor ille det kan være og da ville nok kommunen prioritert å bruke penger på nettet sitt. Det er et generelt vedlikeholdsetterslep i hele Norge. Vi har rett og slett veldig gamle og rør og det er veldig dyrt å fikse. Men hva er kostnaden ved å bytte ut gamle rør kontra å behandle syke mennesker? Det er et tankekort at det viktigste vi får i oss er uten kvalitetssikring fram til tapping, sier Lindmark.
Dårlige renseanlegg
Det er flere tiltak kommunene i Norge kan gjøre for å ta vare på drikkevannskildene våre.
– Vi kan opprettholde gode tiltak for å rense vannet fra drikkevannskildene til ledningsnettet. Hvis ett av rensetiltakene svikter har man kanskje ikke nok hygieniske barrierer som kan stoppe et smitteutbrudd. Mange av renseanleggene våre i Norge er for dårlige, spesielt mange små holder ikke god standard i det hele tatt. Mange kommuner har heller ikke ressurser til å gå rundt å ta vannprøver hele tiden.
– Dersom man hadde hatt bedre smitterisikoanalyser kunne man ha unngått tidligere smitteutbrudd om man hadde tatt farene mer på alvor. Man ignorerer en god del av smitten med dagens metode. Her vil det være en god investering i folkehelse å få mer oversikt over risikoen.
Risikovurderinger av drikkevann:
- QMRA: Kvantitativ mikrobiell risikoanalyse (QMRA) er en fremgangsmåte for risikoanalyse hvor man finner kritiske doser av forurensing i vann per person per dag. Man finner frem til en sannsynlighet for sykdomsforekomster og helseeffekten ved en forurensningshendelse.
- Metoden tar tradisjonelt kun hensyn til hovednettet og kan derfor oppfattes som utilstrekkelig for variasjon av patogene forekomster i for eksempel leilighetskomplekser.
- Masteroppgaven “Betydningen av innendørs ledningsnett for kvantitativ mikrobiell risikoanalyse av drikkevannsnettet” benyttet et detaljert program for å simulere forekomster av patogener i forskjellige deler av et bygg til forskjellige tidspunkter.
- En viktig del av analysen er forbrukskurver som ser på hvordan vannforbruket varierer ut ifra forskjellige tidspunkter. Ulike tappepunkter i et hus har ulike forbrukskurver, for eksempel dusjen og kjøkkenkrana.
