Norsk Vann leverte i fjor sine innspill til eventuelle endringer i Forurensningsforskriften, og særlig innspill som dreier seg om kapitlene 11-15, der Norsk Vann over lang tid har samlet opp signaler og meldinger fra norske kommuner. Disse erfaringene og tilbakemeldingene håper man skal komme godt med når Miljødirektoratet skal revidere forurensningsforskriften.
Arbeidsmøte
Norsk Vann arrangerte i fjor et arbeidsmøte med sine medlemmer, der man systematisk gikk gjennom de ulike kapitlene i forskriften. Etter at Norsk Vann utarbeidet et utkast til hvordan dette kan utformes i framtiden, har man fått deltakernes kommentarer. I en samlet presentasjon leverte Norsk Vann i fjor sine innspill til Miljødirektoratet.
Man valgte å konsentrere seg om kapitlene om utslipp og påslipp, og holdt dermed kapittel 16 om kommunale vann- og avløpsgebyrer utenfor. Man har imidlertid erfart at det også er behov for å se nærmere på reguleringen i dette kapittelet.
Kontrollaksjon
På samme tid som Norsk Vann sluttførte sitt innspill publiserte Miljødirektoratet resultatene fra fylkesmennenes kontrollaksjon i mindre tettbebyggelser. Resultatene bekreftet inntrykket som Norsk Vann hadde av situasjonen i mange kommuner, og de støtter dermed hovedkonklusjonen om at direktoratet bør se nærmere på myndighetsrollen, spesielt for de mellomstore anleggene*.
Det hører med til historien at Norsk Vann i sin høringsuttalelse til forurensningsforskriften allerede i 2005 uttrykte skepsis til konsekvensene ved å overføre forurensningsmyndighet fra stat til kommune. Norsk Vann understreket den gang at en slik endring ville kreve spesiell oppfølging fra statens side, i form av kurstilbud, informasjon og veiledning.
Lite oppfølging
Norsk Vann pekte dessuten på at mente endringen burde evalueres noen år etter ikrafttredelsen. I etterkant har man sett at fylkesmennene har tilbudt en slik oppfølging i sterkt varierende grad. Fylkesmennenes kontrollaksjon med hvordan kommunene håndterer sin myndighet ga i så måte en form for evaluering av om dagens myndighetsfordeling er effektiv.
For en kommune er det å besitte begge roller et spørsmål om habilitet, og her må henholdsvis de som forvalter eierskapet og den som utøver myndighet i hverdagen holde god avstand, slik at det foreligger tillit til at kommunen klarer å skille kortene på en tilfredsstillende måte. Norske kommuner har vært tydelige på at nettopp dette har vært krevende å få til. Særlig sliter man med å gjennomføre tilsynsrollen, og de små kommunene sliter mer enn de store.
Kompetansebehov
I tillegg til å ha kontroll på rollefordelingen, må også kommunene besitte kompetanse på både avløpsregelverk og avløpsteknikk i begge funksjoner. Dette er krevende, nettopp fordi forholdet mellom den som innehar myndighetsrollen og den som forvalter eierskapet ikke bør være for nært. Også dette er særlig krevende i små kommuner, der få ansatte har ansvaret for flere fagfelt, og der det er få avløpsanlegg. Det er i praksis lite rom for dobbel kompetanse, selv om man organiserer seg på en kreativ måte.
Norsk Vann peker på at dersom myndighetsansvaret for at alle kapittel 13* anlegg hadde blitt tilbakeført til fylkesmannen, slik det tidligere var, ville man i hovedsak unngå at kommunen sitter med dobbelt rolle; som både eier av avløpsanlegg og myndighet for forurensning, byggesak og folkehelse. Et annet forhold som komplisere rollene kan oppstå i forbindelse med utforming av den kommunale næringspolitikken.
Stordriftsfordeler
Hvis ansvaret hadde vært ført tilbake ville landets fylkesmenn få ansvaret for mange anlegg, og dermed ha større mulighet for å opparbeide seg god avløpsteknisk og avløpsjuridisk kompetanse. Dette vil gi fylkesmennene forutsetninger for å utforme utslippstillatelser og føre tilsyn, og til å gi nødvendig veiledning til kommunene.
En utfordring med en slik ordning vil være at kommunene fortsatt vil sitte igjen med myndigheten for enkelte kapittel 12-anlegg hvor kommunen selv er eier. Et alternativ kan derfor være å plassere myndighetsrollen for de kommunale anleggene som faller under kapittel 12 og 13 hos fylkesmannen, mens ansvaret for de private anleggene i kapittel 12 og 13 fortsatt blir liggende hos kommunen.
Resipient
Norsk Vann er dessuten av den oppfatning at en mer resipientorientert tilnærming, i tråd med vanndirektivet, vil kunne være hensiktsmessig, samtidig som kravene i avløpsdirektivet fortsatt blir ivaretatt. Avløp er en betydelig påvirker på vannforekomstene, og at det er viktig å få utbedret avløpssituasjonen for å nå målet om god økologisk og kjemisk tilstand. Det følger imidlertid ikke rettslige verktøy med vanndirektivet.
De juridiske virkemidlene for å sikre at utslipp fra et avløpsanlegg ikke kommer i konflikt med kravene i vannforskriften er derfor krav som følger direkte av forurensningsforskriften og vilkår som forurensningsmyndigheten fastsetter i utslippstillatelsene. I tillegg kommer oppfølgingen av at anleggseierne overholder forskriftskrav og utslippsvilkår gjennom kontroll/tilsyn.
* Kapittel 13 gjelder for utslipp av kommunalt avløpsvann fra tettbebyggelse med samlet utslipp mindre enn 2000 pe til ferskvann, mindre enn 2000 pe til elvemunning eller mindre enn 10.000 pe til sjø. Kapittel 13 gjelder ikke for utslipp av sanitært avløpsvann fra avløpsanlegg med utslipp mindre enn 50 pe.
