I Freiburg i Schwarzwald finne man de såkalte Freiburg Bächle, som er små vannfylte løp eller renner i gatene. Først dokumentert på 1200-tallet, fungerte Bächle som vannforsyning og ble brukt til å bekjempe branner. På 1800-tallet ble de sett på som foreldede, og de fleste av dem var dekket med jernplater. Bächle ble sett av mange som en trafikkfare på grunn av deres opprinnelige beliggenhet midt på veien, og som en konsekvens ble de flyttet til kanten av veiene i 1852.
Den første dokumenterte omtale av Bächle dateres tilbake til året 1220 da grev Egon I av Freiburg ga Tennenbacherhof-klosteret tillatelse til å bruke et felt som ble vannet av en Bächle. En annen referanse til Bächle finnes i et dokument fra år 1238, ifølge hvilket dominikanerne bygde et kloster som grenser til bymuren inter duas ripas (Lat: mellom to (elvebredder). Flere arkeologer leser av utgravninger at Bächle allerede hadde eksistert i 1120 da Freiburg ble grunnlagt, hundre år tidligere enn dokumentert. Byen Freiburg ble grunnlagt på stedet for en tidligere bosetning ved foten av Schlossberg. Byggingen av kunstige vannløp, som ble brukt til å vanne beiteområder, var praktisk på grunn av den naturlige skråningen bygden ble bygget på.
Rundt år 1180 ble noen gateplan i byen hevet med opptil tre meter med lag av grus. I motsetning til i mange andre bosetninger ble dette ikke gjort for å beskytte mot flom, siden elvebunnen til Dreisam er betydelig lavere enn byen. Det antas nå at hele systemet til Bächle ble forhøyet for å forsyne nyere deler av byen med vann. Dermed er hus fra første halvdel av 1100-tallet i tråd med et lavere gateplan og alle konstruksjoner etter 1175 med et høyere. Disse oppgraderingene gjorde at første etasje i mange hus var ufremkommelig fra gaten, slik at de enten ble hevet eller bare hadde inngangsdører bygd i nivå med de øverste etasjene – som da var på gateplan. Mengden av nybygde bygninger rundt 1175 og overgikk dermed antallet som forventes av naturlig befolkningsvekst.
“Bächle” var en del av det doble vannforsyningssystemet i Freiburg: Forsyningen av byen med drikkevann viste seg å være vanskelig, siden grunnvannet ligger 12 meter (40 ‘) under bakken og de få dypere brønnene bare kunne sist for nødsituasjoner. Folk ledet fjellvann fra bunnen av Bromberg øst for Wiehre over Deicheln mot Freiburg og forsynte dermed fontene. Dette systemet var tilstrekkelig for tilførsel av drikkevann til befolkningen, men det dekket ikke etterspørselen etter servicevann til dyr utenfor bymurene. Derfor ble ytterligere vann forgrenet av Dreisam og drenert gjennom byens kunstige vannstrømmer, kalt “Runze”. Siden betegnelsen “Runze” i lang tid ble brukt både for Bächle og for kanaler, er det ikke mulig å skille de to anleggene i fra historiske kilder.
Helt siden eksistensen transporterte Bächle regnvann ut av byen og bar med seg all slags skitt. For å være et positivt syn på dagtid, ble det ikke tillatt å deponere „stoffer som forårsaker krenkelse“ („Ärgernis erregende Stoffe“) på dagtid. Rådsforskrifter fra 1500-tallet forbød deretter destruksjon av fast stoff i Bächle helt:
“Og ingen skal helle møkk, halm, stein i Bäch …” (Und soll nymandt dhein mist, strow, flekken i die bäch schütten …) – Byen Freiburg, rådsforskrift fra 1500-tallet.
Etter at de hadde passert byen, ble Bächle brukt til å vanne dyrket mark. Vannet ble trukket til markene over vollgraven av trebroer kalt „Kähner“. Det “brukte” Bächle-vannet økte verdien på åkrene massivt ved å være en veldig næringsrik gjødsel. Bächle fraktet snø ut av byen og utvidet dermed tiden for vekstsesongen. I tilfelle tørke sikret de fortsettelsen av innhøstingen.
Bächle løp opprinnelig midt på veien, som bare kan sees i dag i Market Street. På grunn av den enorme økningen i befolkningen på 1800-tallet ble de ansett som som et hinder for trafikken. Mellom 1840 og 1851 ble de lagt ved veikanten, og flertallet var dekket med tre- eller jernplater eller kantet med steinrenner eller rør. Det ble registrert at responsen var negativ fra noen av befolkningen:
“I flere dager har de bygget om ut bekken, som til nå har løpt gjennom Grünwälderstraße, med sementrør. Innbyggerne på denne veien mister en gunstig bekvemmelighet, som er så behagelig for øyet for besøkende til Freiburg sammenlignet med andre byer. I alle i tilfelle må det ha vært veldig tunge autoritative grunner som rettferdiggjør en slik endring uten å lytte til de primære ønskene til beboerne på gaten, angående Bächle. Vi føler at de uttrykte bekymringene ikke kan deles, fordi de i mektige stillinger har til hensikt å skjule kanalene. For ovennevnte har endring blitt fremkalt av flere upopulære uttalelser fra deltakende partier. “
Freiburg-innbyggerne ønsket å beholde Bächle. Nye Bächle ble til og med produsert til 1858, for eksempel i ‘Roß-‘, ‘Engel-‘ og ‘Kasernengasse’ (gater), og også tømmermarkedet. I henhold til brannsikkerhetsbestemmelsene fra 1692 måtte byfolkene i Oberlinden for denne oppgaven utnevne folk i gruppen hvert år 1. mai som ble forsynt med pigger av byen. For eksempel, i 1713, før beleiringen av den franske hæren, ble 46 husholdninger levert av disse. Brannbestemmelsene fra 1838 befestet igjen den viktige rollen til Bächle. Den ba direkte om fontenehåndverkere om å “umiddelbart justere vannet i fontener og bystrømmer i henhold til brannområdet”. Siden denne måten var det tilgjengelig brannvann direkte tilgjengelig på stedet for brannen. Det var ikke nødvendig å bygge opp lange bøttebrigader til neste vannstandpost lenger.
Moderniseringen av drikkevann- og vannnettverket fra 1850 og produksjonen av brannkraner på slutten av 1800-tallet førte til at Bächles betydning ble redusert som vannkilde for å bekjempe branner. Imidlertid bidro de i det følgende århundre til å slukke branner under den britiske raiden 27. november (Operation Tigerfish), der deler av sentrum ble totalt ødelagt. Vitner rapporterte at etter razziaen kom Bächle til nytte, fordi industribekkene ble begravet og vannrørene ødelagt, og derfor anså hydranter som ubrukelige. [21] Uten vannet fra Bächle, ville området Oberlinden, det historiske varehuset, Wentzinger-huset og andre bygninger ikke blitt reddet.
I november 1945 hadde ordfører Wolfgang Hoffmann allerede bedt om å rense strømmen for å begynne å bruke Bächle igjen. På grunn av rengjøringsarbeidet kunne ikke Bächle ofte flyte ordentlig, og til tider forverret Bächle seg arbeidet. På grunn av disse to faktorene tok det til begynnelsen av 1950-tallet for Bächle å kunne løpe igjen i den gjenoppbygde byen. I 1952 krevde FAC (“Freiburger Automobil-Club”) fjerning av disse “trafikkhindringene”. En besøkende i 1956 foreslo å legge ved referanser av Bächle til stedsnavnet. Omtrent samtidig inngav en kjøpmann sak mot byen Freiburg etter å ha kjørt inn i en Bächle i Salzstraße og følgelig slått veggen i et hus. Søksmålet om kostnadene på 2360 DM ble avvist. En lignende ting skjedde 1964 med en turist som saksøkte byen etter å ha brutt et ben da han tumlet inn i Bächle ved Adelhauser Street. Han ble dømt til å betale en tredjedel av skaden selv. Dette var basert på det faktum at Bächle skulle ha tiltrukket seg hans oppmerksomhet etter en dag i byen, og at den skulle “så lenge det på en eller annen måte er mulig å holde fast i en så karakteristisk, vakker og hygienisk særegenhet som presentert av Bächle”. Som et resultat av ulykkene på slutten av 1960-tallet innstiftet byen i det minste at Bächles bunnplater, blant annet de i Salz- og Bertholdstreet, ble satt høyere.
I 1973 ble sentrum av Freiburg gjort til en gågate med trikketrafikk. Siden den gang utgjorde ikke Bächle noen betydelig trafikkulempe, selv om noen faktisk løper parallelt med trikkesporene. Bächle-nettverket mellom Rempartstraße og Martinstor ble ytterligere forbedret og tidligere lukket Bächle på Universitätstraße og Niemensstraße ble gjenåpnet i 1986 etter Innenstadtkonzept 86 (“City Center Concept 86”). I nærheten av Neue Messe som ble etablert i 2000, ble det planlagt en Bächle, men ideen mislyktes nesten av økonomiske årsaker. Derfor ble innbyggere og bedrifter i Freiburg anket til sponsor: 500 DM for en meter (en yard) av den aktuelle Bächle. Dermed er det nå to kilometer (1 miles) fra sentrum en Bächle. Det er imidlertid helt uavhengig av de i sentrum.
Tilstedeværelsen av mikroorganismer som larver fra noen slags døgnfluer, vårfluer og knott indikerer høy vannkvalitet i hele Bächle. I noen år kan marflo også bli funnet i Bächle. De er kjent for å forhindre vekst av alger.
Dagens versjon av “Instruks for rengjøring av fortau” (“Gehwegreinigungssatzung”) utgitt 8. mars 2007 av byadministrasjonen, nevner Bächle i flere passasjer: I fotgjenger- og trafikkavslappede soner er fortau definert som sidearealene atskilt med Bächle eller takrenner. Bächle skal holdes fri for snø og søppel.
– Klaus Eberhartinger 2010 på konsert
“På lange turer gjennom det trafikkfrie sentrum krysser man en kanal uforsiktig – og plutselig svever en liten båt laget av papir. Barn leker i vannet midt i forretningssenteret i en by. [. ..] Ferskvann fra Schwarzwald strømmer raskt ved siden av gatene, tar med seg støvet og renser luften. I det minste er dette argumentet når folk fra nord klager over de absurde og farlige mantraps. å svare med noe som gir en illusjon av praktisk bruk. Men jeg tror, Bächle er mindre for renslighet enn for sjelen. “
– Ruth Merten i Wenn Freiburgs Blüten blüh’n, 1986
I følge en legende fra Baden-regionen, vil alle som ved et uhell trår inn i Bächle på besøk i Freiburg uunngåelig gifte seg med en Freiburg-borger. Dette har imidlertid ikke gått i oppfyllelse ennå for tidligere kansler Gerhard Schröder som gikk inn i Bächle på vei til rådhuset til det tysk-franske toppmøtet i juni 2001.
Vannstrømmer i byer var mer vanlige i tidligere dager, men i dag er Freiburg en av få byer som fortsatt har dem. På begynnelsen av 1500-tallet skrev Antonio de Beatis om Innsbruck at gatene var “brede og hadde mange vannkanaler og fontener”. I Goslar ble Gose allerede omdirigert gjennom byen innen 1200 og forsynte befolkningen drikkevann. For kloakken var det pussede takrenner som kunne oversvømmes med ferskvann for å rense dem eller for å bekjempe branner. Enda eldre dreneringsgrøfter fra tiden mellom 1000 og 1100 ble gravd ut i et angelsaksisk senter under Winchester på 1900-tallet.
På slutten av 1200-tallet ble Brausch i Strasbourg ledet gjennom asfalterte gater for å fjerne kloakk. Tidligere byregistrator Adolf Poinsignon antok på slutten av 1800-tallet at de små bekkene i de eldre byene i Alsace ved foten av Vosges fungerte som modell for konstruksjonene. I den franske byen Briançon, som er blitt rekonstruert etter en brann av Vauban, kan man også finne Bächle. En strøm som kan sammenlignes med Bächle i Freiburg, er å finne i sentrum av vinproduserende kommune Gumpoldskirchen i Nedre Østerrike.
Kilde: Wikipedia
