Christen Ræstad, ingeniør og rådgiver innenfor vann og avløp har gjennom en årrekke fulgt utviklingen. Foto: Mona Sprenger

Kostnader og årsaker til lekkasjer er sammensatt

Tretti prosent av drikkevannet forsvinner før det når fram til de som skal betale. Til sammenlikning har tapet hos danskene det siste tiåret ligget mellom 7,2 og 9,5 prosent, mens i Sverige er det beregnet til å være et sted midt i mellom. 

0

Norge er blant de fem landene i Europa med høyest vanntap i forsyningsnettet, samtidig som våre faste investeringer i vannforsyning er blant de tre høyeste i Europa. Tretti prosent av vannet som hentes ut fra råvannskildene, renses og sendes ut via ledningsnettet, går tapt før det når fram til tappestedet, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

– Når sant skal sies, til forskjell fra Danmark må vi ha høyere trykk i rørene for å få vannet opp i høyder og daler, og mer trykk gir naturligvis større sjanse for brudd og større tap, sier Christen Ræstad, ingeniør og rådgiver innenfor vann og avløp som gjennom en årrekke har fulgt utviklingen. 

Ræstad peker på at i Norge er grunnforholdene ofte korrosive, slik at metallrør nesten alltid må korrosjonsbeskyttes. Tilsvarende er det viktig å sørge for at plastrør ikke ødelegges av omfyllingsmassene, og at også betongrørene legges med god anleggsstandard og kontroll. 

– Vi er blitt mye mer oppmerksom på dette de siste 30 årene, så det er gjerne eldre ledningsnettet vi fortsatt må slite med til de er skiftet ut. Nye ledninger i alle de ulike materialene kan, dersom de legges med nødvendig anleggskvalitet, ha mer enn 100 års levetid, slår Ræstad fast.

Lettere bortskjemt

Norge har også større utfordringer med frost enn andre land. Mange lekkasjer oppstår typisk i perioder der det har vært barfrost og rør ryker på grunn av frostsprengning, eller i forbindelse med at bakken beveger seg på grunn av tele – og skaper strekk i rørforbindelsene.

Ræstad er imidlertid ikke fremmed for tanken om at vår overflod av råvann har gjort oss mer lemfeldige med ressursene. Dessuten har gode muligheten for å levere vann kun ved gravitasjon, uten pumpekostnader, trolig ført til at man ikke har sett på lekkasjer som så kostbart og viktig.

– Det har vært mye snakk om vanntap de siste årene, og det er på tide å ta tak i det. Erfaring viser også at variasjoner mellom kommunene er stor. Mye handler nok om ulikt grad av innsats og fokus, og ulike kostnadsbilder. Når man aldri går tom for vann, slik man derimot har gjort i Danmark, er det ikke å så lett å sette i gang kostbar lekkasjekontroll og tiltak mot sløsing, men vi ser at enkelte kommuner i de senere år opplever befolkningsvekst og nye krav fra Mattilsynet om ledningsfornyelse og reservevann. Her ser vi at behovet har satt fart i lekkasjesøking, understreker Ræstad.

Fra et øre eller tyve kroner

Beregningen av lekkasjevannets kostnader er i aller høyeste grad en risikosport ifølge Ræstad. Et eksempel med Glitrevannverket FØR man fikk UV, for eksempel ca 1990:

Alternativ A Drammen i 1990: Vannet kommer fra kote 360/344/200 eller 181, helt uten pumping. Det tilsettes minimalt med klor, og innen Drammen (unntak Konnerud mm) er det heller ingen pumping. Det er nok vann og ledningsnettet har (stort sett) tilstrekkelig kapasitet. Det er ingen som bryr seg om fremmedvannet i fellesledningene, og overløp/utlekking er heller ikke noe problem. Konklusjon: lekkasjevann koster omkring et øre pr m3:

Alternativ B: Da Glitrevannverket ble vedtatt utbygget i juni 1971, var premisset at befolkningsveksten samt vannbehovet ville øke så mye at Eikeren måtte tas i bruk før år 2000. Et anslag for Eikeren-utbygging kom til 800 mill kr. En annuitetsberegning ville da gi ca 80 mill kr pr år med datidens rente. Dersom totalforbruk og lekkasjer lå an til å bli mer enn kapasiteten, ville grensekostnadene bli minst 20 kr pr m3.  Konklusjon: Lekkasjevann koster mer enn 20 kr pr m3:
– Poenget mtt her er at det er særdeles viktig å sette inn innsats for å redusere lekkasjetap og sløsing i tide. Når det blir behov for nyanlegg jekkes prisen voldsomt opp, presiserer Ræstad.

Godt samarbeid

Et eksempel på dette er Drammensregionen, der et godt samarbeid inntil videre gjort at behovet for å ta i bruk Eikeren ikke er til stede. Samarbeidet har resultert i at samlet vannbehov går nedover, selv om befolkningen øker. Dessuten har Glitrevannverket for 10-15 år siden fått samkjøring med Asker gjennom Reserve vannforsyning Glitrevannverket – Asker, som får vann fra Holsfjorden via Asker og Bærum vannverk. 

Ræstad peker på at i 1967 ble forsyning fra Holsfjorden utredet med også å kunne inkludere Oslo, men Oslo takket nei, så Asker og Bærum bygde ut forsyningen derfra alene. Nå, mer enn 50 år senere, må Oslo omsider også få reservevannforsyning fra Holsfjorden, med dertil hørende gigantinvesteringer.  

– Vi ser dermed plutselig hva vannet koster, understreker Ræstad, som forøvrig har store forventninger til «Mulighetsstudien for effektivisering av vannforsyningen og avløp i kommunene i et samfunnsøkonomisk perspektiv» som skal komme fra Oslo Economics ved nyttår. Prosjektet er finansiert av Kommunal-, Helsede- og Klima- og miljødepartementet. Rammen for utredningen er hele 4 millioner kroner.