Comeback

Fjorden våkner til liv

I løpet av 2020-årene har fosfornivåene i havet gått ned til 20 μg/liter, noe som tilsvarer nivåene som fantes på begynnelsen av 1900-tallet.
Forbedret kloakkrensing har ført til forbedret vannkvalitet i Stockholms skjærgård, og en ny studie viser at blæretangen nå er tilbake langt inn i Trälhavet.

0

I løpet av 1900-tallet førte økt eutrofiering av Østersjøen til at blæretang (Fucus vesiculosus) forsvant fra mange skjærgårdsområder, inkludert store deler av Stockholms skjærgård. Et eksempel er Trälhavet nord for Stockholm, hvor dykkeundersøkelser utført av Inge Lennmark på slutten av 1960- og 1990-tallet tydelig viste hvordan utbredelsen av blæretang endret seg. Området er påvirket av næringstilførsel fra Mälaren og fra elven Åkerströmmen, og flere tiår med eutrofiering førte til at det i 1990 ikke lenger var å finne i de indre deler av skjærgården.

– Siden den gang har rensingen av nitrogen og fosfor i avløpsvannet blitt bedre, næringsnivåene i vannet har sunket og sikten er blitt bedre, sier forsker Lena Kautsky. Vi ønsket å finne ut hvordan den hadde påvirket den blæretangen – hadde den kommet tilbake?

Herbariemateriale fra Lennmarks undersøkelser oppbevares på Evolusjonsmuseet ved Uppsala universitet. Men på museet finnes også enda eldre materiale: planter som ble samlet fra båt av fiskeriinspektør Rudolf Lundberg i årene 1885–1886. Av Lundbergs beskrivelser av undersøkelsene er det mulig å utlede hvor prøvene ble tatt og at blæretangen på slutten av 1800-tallet vokste enda lenger inn i skjærgården enn i 1968.

I 2001 ble det gjort et prosjekt i samme skjærgårdsområde. Den viste en viss bedring siden 1990, men allikevel vokste tangen bare langt ut i skjærgården. I 2017 og 2020 dro Lena Kautsky og hennes kolleger Ellen Schagerström og Susanne Qvarfordt tilbake til Trälhavet for nye undersøkelser.

Med alle disse dataene for hånden kan de nå slå fast i en ny studie: Blæretangen er tilbake, og riktig nok. – Spredningen er nå på samme nivå som på slutten av 1800-tallet, sier Lena Kautsky. Trolig finnes den nå så langt inn i øygruppen som mulig – lenger inne er saltholdigheten for lav til at den kan trives uavhengig av næringsinnhold og siktdybde.
De sist undersøkte plantene er større enn de som tidligere ble samlet inn, noe Lena Kautsky ser på som et tegn på at miljøet har vært gunstig helt siden de var små frøplanter. Situasjonen i Trälhavet er nok heller ikke unik, men representativ for mange andre steder langs Østersjøkysten hvor utslippene av nitrogen og fosfor har gått ned de siste tiårene.

– Disse resultatene viser at når utslippene reduseres og vannkvaliteten forbedres, kommer tangen seg av seg selv. Men det tar tid, påpeker Lena Kautsky.

Det historiske herbariematerialet forteller mer enn at tangen har vært på et bestemt sted. Det vokser nemlig andre arter på toppen av tangen, og hvilke arter de er og hvor mye av planten de dekker gir verdifull informasjon om hvordan miljøet har endret seg.

– Et herbarieark er som et arkiv og sammen forteller disse punktene en historie, sier Lena Kautsky.
Plantene på herbariearkene fra 1885–86 var omtrent halvparten dekket av fine trådalger, noe som tyder på at det trolig var mye næringsstoffer i vannet allerede på denne tiden, da befolkningen i Stockholm hadde vokst kraftig og kloakkrensing var ikke eksisterende

I 1968 forblir de trådformede algene, men de har fått selskap ved å filtrere mosedyr som (Einhornia crustulenta) og den introduserte arten av polyppdyr (Cordylophora caspia) og rur (Amphibalanus improvisus).

– Herbariearkene kan gi bevis for at en art var på stedet tidligere enn du kanskje trodde, og før noen begynte å lete etter den, sier Lena Kautsky.

Kilde: Stockholms Universitets Østersjocentrum