Debattinnlegg av Anders Rognlien, Moss. Innlegget gir uttrykk for skribentens egne personlige synspunkter.
Situasjonen i Oslofjorden er sammensatt, og spørsmålet man må stille seg er om nitrogenrensing til mange milliarder vil kunne bedre situasjonen. En annen som er urolig er Herman Årvik som hadde et godt innlegg i Moss Avis 5. mai. Årvik stilte en rekke kritiske spørsmål om miljøutfordringene i Oslofjorden vurderes korrekt?
Jeg deler hans skepsis – særlig til troen på nitrogenrensing som mirakelkur. Årvik har helt rett i at vi må skille mellom næringsstoffer og giftstoffer. Enkelte gir inntrykk av at det nærmest handler om radioaktivt avfall eller noe i den gata. Vi må huske at nitrogen og fosfor er livsviktige næringsstoffer som er byggesteiner for alt liv i fjorden.
Mange antar at nitrogen er hovedårsaken til miljøproblemene i fjorden, og at løsningen derfor er å rense bort mest mulig. Men erfaringene fra Danmark viser noe annet. Der har myndighetene redusert nitrogenavrenningen til havet med hele 42 % siden 1990. Likevel melder danske miljømyndigheter om stagnasjon eller forverring i flere viktige miljøparametere de siste ti årene. Hvis mindre nitrogen i havet automatisk ga bedre miljø, skulle vi sett forbedringer. Det har de ikke gjort.
Dette er tankevekkende – ikke minst fordi det samme nitrogenfattige havvannet som renner forbi Danmark også strømmer inn i ytre Oslofjord, via Jyllandstrømmen. Har ikke tiltakene hatt ønsket effekt der, er det lite som tilsier at de vil virke her.
Også i Norge får landbruket mye av skylden, men mange av kritikerne synes å vite lite om moderne gårdsdrift. Når politikere og medier kritiserer jordbruket som en viktig kilde til nitrogen, overser de at bøndene i flere tiår har gjort en betydelig innsats for å kutte utslipp. En rekke effektive tiltak er allerede innført.
Oslofjorden viser tegn til alvorlig økologisk ubalanse – og nitrogen er kanskje ikke hovedproblemet. I en rapport fra Havforskningsinstituttet (2018) dokumenteres en betydelig nedgang i nitrogenkonsentrasjonen i Skagerrak siden 1985. Samtidig har mengden planteplankton falt, noe som kan tyde på at vi nå har for lite næring i vannmassene. Planteplankton er essensielle for økosystemet – de utgjør grunnlaget i næringskjeden. Mangel på plankton rammer småfisk som tangkutling, som igjen er viktig føde for torskeyngel. Dette kan forklare hvorfor yngelen ikke overlever første leveår.I tillegg har klimaendringer ført til hyppigere flommer og milde vintre. Dette gir økt tilførsel av humus – organisk materiale fra land – som gjør vannet mørkere. Mørkere vann slipper gjennom mindre lys, noe som hemmer vekst hos plankton, makroalger og ålegress. Samtidig fremmer det bakterieaktivitet, som tømmer vannet for oksygen og bidrar til økt produksjon av metan og hydrogensulfid i bunnsedimentene. Det er derfor viktig at vi tar et helhetlig blikk på fjorden – i stedet for å fokusere ensidig på nitrogenrensing.
Likevel planlegges milliardinvesteringer i nitrogenrensing, uten at alternative løsninger utredes. Dessverre er det grunn til å frykte at vi bruker enorme summer på tiltak som ikke virker – eller i verste fall gjør vondt verre. Man trenger derfor et sterkere faktagrunnlag for å iverksette effektive miljøtiltak, noe man ikke har tatt tilstrekkelig på alvor når det gjelder nitrogenrensning.
I så fall kan vi snakke om en ond sirkel der tiltak fra politikere og fagmyndigheter blir en del av problemene – ikke løsningene.
Nitrat i seg selv er ikke farlig. I dypvann med lavt oksygeninnhold kan nitrat faktisk forbedre redoks-forholdene og bidra til bedre levevilkår for marine arter. Én mulighet er å bruke renseanleggene til å tilføre oksygen i siste rensetrinn og konvertere ammonium til nitrat – som deretter pumpes ned på fjordbunnen, der nitrat trengs. Dette vil være billigere og mer målrettet enn dagens planer. Nitrogenrenseanlegget i Mossedistriktet koster alene 2 milliarder kroner, noe kommunens innbyggere selv må betale. I tillegg kommer naturligvis høye driftskostnader. I Sarpsborg og Fredrikstad har de nye renseanleggene under bygging allerede sprengt budsjettrammene med en milliard kroner.
Alle ønsker en frisk Oslofjord. Men gode intensjoner hjelper lite hvis det faglige grunnlaget svikter. Vi må tørre å stille de ubehagelige spørsmålene før vi bruker milliarder. Kanskje er det ikke overgjødsling som er problemet? Da dr. Stockmann i Ibsens «En folkefiende» advarte mot det forurensede sunnhetsbadet, fikk han myndigheter og maktgrupper mot seg. De var redde for å tape ansikt.
På samme måte frykter jeg at mange politikere og fagmyndigheter har låst seg til ett spor vedrørende Oslofjorden, og at frykten for å tape ansikt hindrer en nødvendig kursendring. Alle stener bør snus før vi kaster bort titalls milliarder på tiltak som ikke virker. Men toget er allerede i bevegelse. Derfor blir faglige innspill som peker i en annen retning ofte møtt med motstand og latterliggjøring fra de samme politikerne og fagmyndighetene. Likevel er det fortsatt tid til å snu. Men nå haster det.
