Avløps-Norge: Når forurensningsmyndigheten mangler kunnskap – og velger å la være

Årsaken er ubehagelig, men klar: Kommunene er forurensningsmyndighet – uten nødvendig kunnskap, og uten å bruke de verktøyene som faktisk finnes.

Kun én anleggstype er regulert – likevel svikter håndhevingen

Minirenseanlegg er den eneste anleggstypen som er eksplisitt omtalt og regulert i forurensningsforskriften kapittel 12. Her stilles det konkrete krav til dokumentasjon av rensegrad gjennom § 12‑10, med henvisning til NS‑EN 12566‑3, en harmonisert europeisk standard som fastsetter hvordan renseytelse skal testes og dokumenteres.

Dette gjelder kun minirenseanlegg.

Andre vanlige løsninger i spredt avløp – som infiltrasjonsanlegg, gråvannsrenseanlegg, forbehandlingsanlegg og våtmarksfilter – er ikke underlagt tilsvarende krav til dokumentert renseytelse.

Likevel håndheves selv disse klare kravene til minirenseanlegg svært ulikt fra kommune til kommune. Noen stiller krav. Mange gjør det ikke. Resultatet er forskjellsbehandling, manglende miljøeffekt og sviktende tillit til forurensningsforvaltningen.

Kommunene mangler fagkompetanse

Kommunene har ansvar for utslippstillatelser, vurdering av dokumentasjon og tilsyn. I praksis mangler mange kommuner:

·         teknisk kompetanse til å vurdere NS‑EN‑standarder

·         kapasitet til å analysere testresultater og ytelsesdata

·         fagmiljø til å etterprøve leverandørpåstander

Dette er ikke kritikk av enkeltpersoner i kommunen, men en realitetsbeskrivelse. Like fullt er konsekvensene alvorlige: Forurensningsmyndigheten evner ikke å kontrollere det regelverket den er satt til å håndheve.

SINTEF Teknisk Godkjenning er eneste praktiske hjelpemiddel

I denne situasjonen er SINTEF Teknisk Godkjenning (TG) i praksis det eneste fungerende verktøyet kommunene har.

TG er en frivillig dokumentasjonsordning, men den:

·         bygger på NS‑EN 12566‑3

·         er vurdert av uavhengig faginstans

·         er tilpasset bruk i kommunal saksbehandling

Et viktig poeng er også hvem som bærer kostnaden:

Ved SINTEF TG er det innehaver av godkjenningen – altså leverandøren – som betaler for dokumentasjon og kontroll.

Hvis kommunen i stedet skulle gjort denne vurderingen selv, ville det i realiteten krevd bruk av eksterne konsulenter. Den regningen ville endt hos anleggseier. TG er dermed ikke bare faglig nødvendig, men også den klart mest kostnadseffektive løsningen for innbyggerne.

Service er nå del av teknisk godkjenning

Fra 01.01.2024 ble servicesystem for minirenseanlegg en del av SINTEF Teknisk Godkjenning. Dette er avgjørende viktig, og altfor lite kjent i kommunene.

Det betyr at SINTEF nå har kontrollert at leverandøren har:

·         internkontrollsystem for service

·         produktspesifikk opplæring av servicepersonell

·         opplæring av anleggseier

·         godkjente avtalemaler

I tillegg inngår personsertifisering av servicepersonell, med:

·         generell kompetanse utviklet av SINTEF og Norsk Vann

·         produktspesifikk opplæring hos innehaver av godkjenningen

Dette gir kommunene en unik sikkerhet for at anleggene ikke bare er dokumentert – men også kan driftes og vedlikeholdes korrekt over tid.

Kommunene må bruke verktøyet de har

Når kommunene mangler fagkompetanse, ikke har alternative kontrollmekanismer og samtidig er ansvarlig for miljøkonsekvensene, finnes det bare én ansvarlig konklusjon:

Kommunene må stille krav om teknisk godkjenning ved bruk av minirenseanlegg.

Ikke som et “ekstra krav”, men som en forutsetning for forsvarlig myndighetsutøvelse.

Hvis ikke kommunene er villige til å gjøre det, må staten ta konsekvensen og flytte ansvaret til en sentral fagmyndighet. Å la dagens praksis fortsette er i realiteten å akseptere videre forurensning.

Regelverket finnes. Verktøyet finnes.

Det som mangler, er at forurensningsmyndigheten faktisk bruker det.

Kronikk: Christine Fischer Tiller (QA), Eskil Møllegaard (CEO), Hilde Haukø‑Hauger (CFO) Biovac Environmental Technology AS