Kritisk infrastruktur du ikke ser - ute av syne ute av sinn?

Ledningsnettet for spill- og overvann er et av Norges største infrastrukturnett målt i antall kilometer, om lag 61 000 km ledningsnett. Dette ledningsnettet håndterer vannet fra hjem, bedrifter, industri og ikke minst overvann fra gater og veier. Denne infrastrukturen har mange eiere, nærmere bestemt 357 kommuner.

Regjeringen la i 2024 frem dokumentet «Nasjonale mål for vann og helse med gjennomføringsplan». Der ble det satt et mål om at i 2033 1 prosent av spillvannsnettet fornyes hvert år, og 2 prosent i kommuner med «dårlig ledningsnett». 1 prosent fornyelse per år betyr at hele nettet vil skiftet ut i løpet av 100 år.

Hvor står vi i dag?

• Av det rørnettet vi kjenner alderen til, er gjennomsnittsalderen 35 år, og vi fornyer i snitt 0,66 prosent av rørnettet per år. Det vil si at vi får fornyet rørnettet hvert 152 år.

• Det er store forskjeller mellom kommunene, det er 37 kommuner med ledningsnett som i gjennomsnitt er over 50 år gamle og 217 kommuner har en gjennomsnittlig fornyelsesrate siste tre år under 0,5 prosent, det vil si at det tar 200 år å fornye nettet.

• 20 kommuner med ledningsnett som er eldre enn 50 år i snitt, har en gjennomsnittlig fornyelse på under 0,25 prosent siste 3 år og ni av disse igjen gjennomførte ingen fornyelse av ledningsnettet siste 3 år.

Basert på statistikken som viser hva som faktisk skjer i kommunene, kan vi slå fast at vi er milevis unna regjeringens ambisjoner. Hvor krevende er det å øke fornyelsestakten fra 0,66 til 1 prosent i snitt?

Det innebærer en økning med om lag 52 prosent, og vil kreve en kraftig økning av årlige investeringer, og ikke minst økt aktivitet i hele verdikjeden. Det må skje gradvis, en rask økning fører til kostnadsvekst og dårlig gjennomførte prosjekter. Hvis målet er 1 prosent i 2033, må vi begynne å øke aktiviteten nå.

Men er norske kommuner i en posisjon til å gjennomføre dette investeringsløftet?

Kommunene har et stort ansvarsområde, og med trange budsjetter må de prioritere hardt. Mange kommuner, særlig rundt Oslofjorden, må nå oppgradere sine renseanlegg. Investeringer i vann og avløp skal dekkes av brukerne til «selvkost», og slår direkte ut i økte kommunale avgifter. Statistikk fra SSB viser at kommunale avgifter har økt med rett under 39 prosent siste 8 år prosent.

Kan vi forvente at folkevalgte kommunepolitikere skal gå til valg på en kraftig opptrapping av fornyelsesrater på kommunale spill- og overvannsnett når de samtidig pålegges å investere milliarder i oppgradering av renseanlegg?

Jeg tror det er for mye å forlange.

Et brudd med selvkostmodellen er trolig ikke realistisk, men vi bør diskutere alternativer. Kanskje bør staten også ta ansvar for Oslofjorden, gjennom å bidra til å dekke kostnader med oppgradering av renseanlegg og tilknyttet infrastruktur? Dersom vi skal levere på dette infrastrukturmålet, må staten bidra til å sette kommunene i stand til å øke aktivitetsnivået.

Tidspunktet for å øke aktiviteten er nå. MEF rapporterer om ordretørke i anleggsbransjen og mye ledig kapasitet i markedet. Rørene skal i grøften, dette er arbeid som gir positive ringvirkninger til en anleggsbransje i knestående, og sikrer fremtidige generasjoner trygg og pålitelig infrastruktur.

Høsten står for tur, budsjetter for neste år skal vedtas. Kan totalforsvarsåret være starten på et kommunalt infrastrukturløft som samtidig berger anleggsbransjen?