Slår alarm om vannforskriften

Statsforvalteren har over tid fått et økende antall søknader etter forurensningsloven der miljømålene i vannforskriften gjør det vanskelig eller umulig å gi tillatelse til nye utslipp. I en orientering til Klima- og miljødepartementet peker Statsforvalteren på at regelverket kan få betydelige konsekvenser for samfunnsutviklingen i kommunene.

Embetet etterlyser særlig tydeligere veiledning om hvor stort handlingsrom forurensningsmyndigheten har når miljøhensyn skal veies opp mot andre samfunnsinteresser.

Kan hindre nye tiltak

Vannforskriften stiller krav om at tilstanden i vannforekomstene skal beskyttes mot forringelse og forbedres, med mål om minst god økologisk og kjemisk tilstand. Det innebærer en juridisk begrensning når Statsforvalteren behandler søknader om utslipp etter forurensningsloven.

Forurensningsloven åpner på sin side for en skjønnsmessig vurdering, der forurensningsulempene blant annet skal vurderes opp mot fordelene og ulempene tiltaket ellers medfører.

Ifølge Statsforvalteren blir dette handlingsrommet betydelig mindre når et tiltak kan føre til forringelse av en vannforekomst eller vanskeliggjøre oppnåelsen av miljømålene.

– I slike saker kan ikke samfunnsnytten av tiltaket veies opp mot konsekvensene for vannmiljøet på samme måte, fremgår det av orienteringen.

Mange vannforekomster har allerede dårlig tilstand

Statsforvalteren opplyser at en stor andel av vannforekomstene i regionen står i fare for ikke å nå målet om god økologisk tilstand innen 2033. 37,5 prosent av de naturlige vannforekomstene innenfor embetets område skal ha moderat eller dårligere tilstand. Det gjør det vanskeligere å tillate nye tiltak som medfører målbare utslipp.

Ifølge tidligere veiledning fra Miljødirektoratet kan det i vannforekomster med moderat økologisk tilstand bare gis tillatelse til utslipp som ikke er målbare i resipienten. Samtidig er under ti prosent av vannforekomstene klassifisert med svært god tilstand. Det er relevant fordi vannforskriften har et unntak som kan åpne for ny bærekraftig aktivitet som fører til en forringelse fra svært god til god tilstand, dersom øvrige vilkår er oppfylt. Statsforvalteren mener derfor at muligheten til å bruke dette unntaket er begrenset.

Frykter konsekvenser for utviklingen

Statsforvalteren understreker at embetet støtter formålet med vannforskriften og behovet for å beskytte vannmiljøet. Samtidig peker embetet på en målkonflikt mellom miljøkravene og behovet for boliger og næringsutvikling. Behovet blir ifølge Statsforvalteren særlig tydelig fordi embetet samtidig har fått oppdrag om å bidra til styrket næringsutvikling.

– Vi ser allerede at det her er tydelige målkonflikter, skriver Statsforvalteren i orienteringen.

Oslofjorden og tilhørende vassdrag trekkes fram som et område der hensynet til vannmiljøet gjør at utslippssøknader må behandles strengt. Statsforvalteren peker på at dette framover kan bli en utfordring for større utbyggingsprosjekter i regionen, blant annet veiutbygging, utvidelse og oppgradering av avløpsrenseanlegg, nye akvakulturanlegg og industriutvikling.

Ber om avklaringer

Statsforvalteren ber departementet om tydeligere avklaringer på flere områder.

Ett spørsmål gjelder hva som skal regnes som et «målbart utslipp», og hvilke kriterier som skal brukes når dette vurderes. Et annet gjelder hvor langt nedstrøms konsekvensene av et utslipp skal vurderes. Statsforvalteren peker blant annet på tilfeller der et utslipp skjer i en vannforekomst med god tilstand, men kan påvirke en vannforekomst lenger ned i vassdraget som har dårligere tilstand.

Dette mener embetet er særlig viktig i nedbørsfeltet til Oslofjorden.

Hvem skal få bruke «restkapasiteten»?

Et annet sentralt spørsmål gjelder vannforekomster som i dag har god økologisk tilstand.

Her mener Statsforvalteren at det finnes en «restkapasitet» som kan benyttes til nye utslipp uten å komme i konflikt med vannforskriftens miljømål. Men embetet ønsker avklart hvem som skal få disponere denne kapasiteten.

Statsforvalteren spør blant annet om nye utslipp skal behandles etter et førstemann-til-mølla-prinsipp, eller om samfunnskritisk infrastruktur og andre prioriterte samfunnsformål skal kunne få forrang. En slik avklaring vil ifølge Statsforvalteren være viktig både for en helhetlig forvaltning av vannforekomstene og for forutsigbar utvikling av kommuner og næringsliv.

Flere konkrete saker

Statsforvalteren viser til flere saker der problemstillingen allerede er aktuell.

Blant eksemplene er søknad om utvidet tillatelse til avløpsrensing i Hol kommune, landbasert akvakultur i Ål, ny parallelltunnel på E134 mellom Drøbak og Hurum og Viken Park.

Det vises også til klagesaker fra Aurskog-Høland og Enebakk, knyttet til henholdsvis begrenset tillatelse til avløpsrenseanlegg og strengere rensekrav enn det som ble søkt om.

Statsforvalteren ber på denne bakgrunnen Klima- og miljødepartementet om syn på hvordan regelverket skal håndtere målkonflikten mellom vannforskriftens miljømål og ønsket om økt næringsutvikling og boligbygging. Embetet mener det er behov for klarere veiledning før det kommer enda flere saker der vannforskriften kan bli avgjørende for om nye tiltak får tillatelse.