Panelet: Dag Røhjell (PST), Tom Haakenstad (Aeger Group), Birgitte Løken
(Larvik kommune), Kjetil Furuberg (Norsk Vann), Carl Christian Fon (Fon Anlegg/MEF) Sverre Heskestad (Prosjektil og RIF)
Solvang innledet
med å vise til at Russland har angrepet vannforsyning som en del av sin
krigføring. I 2024 ble finske vannverk utsatt for innbrudd. Nasjonal
Sikkerhetsmyndighet har varslet om målrettet aktivitet mot norsk vannindustri og demningsanlegg.
PST bekrefter at norsk vannforsyning er et mål for fremmede makter.
Solvang: Vann er
et mål i moderne krigføring. Vi skulle hatt med oss statslige
myndighetspersoner eller politikere på nasjonalt nivå men de glimrer med sitt
fravær.
Dag Røhjell, i fjor vurderte dere det som sannsynlig at russiske krefter ville
kunne skade norsk vannindutri. Hva betyr det?
Røhjell: Norsk infrastruktur er trusselutsatt. Vann er viktig for at Norge skal
kunne fungere. Ikke bare det vi drikker, men også av forsyning, kjøling, andre tjenester som den
sektoren har. I et krigsperspektiv vil det være av interesse for eksempel for
Russland å slå dette ut, sabotere, ødelegge, skape splid og usikkerhet,
redusere vår
forsvarsevne, ved å ta ut mål som forsvaret er avhengig av. I Ukraina er sivilsamfunnet
rammet. Russland går etter vann- og energisystemene for å sette samfunnet under politisk
press og på denne måten ønske å få Ukrainerne til å gi opp.
Solvang: Og hvis
du skulle sammenligne situasjonen i Norge dag med den som var for tre år siden, er trusselen kvalitativt endret
eller har den blitt større? Er det mindre ille?
Røhjell:
Trusselbidet er dynamisk. I mai 24 hevet vi trusselbildet mot spesielt våpenindustrien og energisektoren. For
tiden er den kanskje noe redusert i
sabotasje, mens informasjonsinnhenting fra russiske aktører er til stede. Dette vil kunne
endre seg. Dersom Russland gjør det dårlig i Ukraina, så vil dette paradoksalt nok øke, i
Norge. Russerne kan bli villige til å ta større sjanser.
Solvang: Haakenstad, du tester sikkerheten hos
samfunnskritiske aktører, både fysisk og digitalt Når du hører beskrivelsen fra PST her, er det
et bilde du kjenner igjen fra feltet?
Haakenstad: Det er et bilde vi
kjenner igjen, og så var jeg jo inne på det tidligere i dag også, det er jo et
komplekst, uoversiktlig
og sammensatt, og det er også dynamisk og det gjør det krevende å bygge
beskyttelsestiltak. Samtidig er det viktig at blir godt avstemt mot det bildet
vi står ovenfor. I Larvik
kommune f.eks., som sikkert jobber med et oppdatert bilde, er jo dette for at barrierene skal virke, planverket skal være godt avstemt. Så jeg
synes jo det gjør det
litt ekstra krevende nå, og det ser vi jo også ute, vi som er veldig tett på de
kritiske funksjonene. Vi ser jo at mange strever med et uoversiktlig bilde,
fordi at man ikke klarer å fylle de barrierefunksjonene som trengs.
Solvang: Er det
også fordi oppfinnsomheten er veldig stor hos fiendene, altså at de bare rett
og slett er kreative?
Haakenstad: Hvis jeg kan bruke Oslo som eksempel, har man bygget
barrierer mot at en lastebil skal kjøre inn i 17 mai toget. Det sitter veldig
mange kreative sjeler på den andre siden som er ute etter å skape uro, og
uorden, og det betyr jo selvfølgelig at de velger andre løsninger. Hvis man da skulle gjøre noe mot 17-mars-toget Oslo, hadde man gått andre veier. Man må være i
takt med tiden, også hva
angår barrierer.
Solvang: Kjetil
Furuberg, du er avdelingsleder i Norsk Vann. Er dette trusselbildet dere
kjenner igjen? Er dere informert om det? Blir dere oppdatert på det?
Furuberg:
Bransjen har over mange år bygget beredskap. Vi er jo egentlig en beredskapsbransje vi
håndterer ting 24-7.
Men hvor skal man sette grensa? Et eksempel, vi lagde i 2017 en
rapport som gikk på fysisk sikring. Da satte vi grensa ved fremmede
spesialstyrker. Kommer dette så klarer vi det ikke. Det var altså grensen. Og så i dag så hører vi det her, vi skal forberede oss
på krig. Droner. Så svaret er, det er krevende, det jobbes med det, men
vi er ikke helt der enda. Men jeg håper at i løpet av noen år, at vi har kommet et godt stykke
videre.
Solvang: Blir
dere orientert om trusselbildet? Sitter du igjennom det som en følelse av at dere ikke har sjans?
Furuberg: Nei, Jeg gjør ikke det. Absolutt ikke. Digitalt
er vi under angrep hver dag. Ulike aktører synes jo det er interessant å sjekke ut våre sikkerheter i forhold til å tjene
penger på private. Det er litt mer komplekst med sammensatte trusler, så vi må på en måte bli mer profesjonelle.
Solvang: Det er
ikke en misunnelsesverdig situasjon å være i trussel. Det er egentlig bare å levere vann.
Løken, blir du orientert om det som ordfører? Blir dere, de norske kommunene, er de klare over
hva vi står
oppi? Er dere klare?
Løken: Som ordfører så sitter jeg i politirådet med jevnlige møter, vi
får informasjon, men om
vi har ressurser nok er en helt annen diskusjon. I Larvik har vi oppdatert
ROS-analyse og nylig oppdatert beredskapsplan. Men verden endret seg raskt og trusselbildet
med. Det går
ikke lenger an å lage en beredskapsplan som legges i skuffen og rullerer
gjennom fire år.
Så da er jo dette et
kontinuerlig arbeid og oppdateringen krever ressurser i det daglige virke.
Solvang: Karl-Christian
Pon. Når det meldes om fysiske og digitale
angrep. Hvordan mottar du den beskjeden?
Pon: Vi som er
entreprenører skal være en hjelpende hånd, men jeg tror ikke vi er forberedt på hva som kan
skje. Vi kan sitte og tenke og planlegge, men vi vet ikke hva som kommer. De vil nok angripe oss med hacking og
med andre ting. Og å sette infrastruktur ut av spill. Solvang: Er det penger å tjene? Alt blir vel dyrere hvis man nå sikre seg mer?
Pon:
Utfordringene er at det ikke er er penger. Det er ikke budsjetter. Det er ikke
penger til noen ting i samfunnet i dag.
Solvang: Er det ikke penger til å bygge det sikre anlegget som er mulig. Hva gjør du da
egentlig?
Pon: Vi kan ikke
bygge annet enn det vi får bestilling på. Og vi ser jo mange ganger at det er mye infrastruktur som
ligger ubeskyttet. For å være helt ærlig, jeg skulle ikke brukt lang tid på å lamme
halve Tønsberg med strøm
eller vann, for å si det sånn. Kummene er tilgjengelige, og nettstasjoner og så videre.
Ja. Det er veldig åpenlyst.
Solvang: Sverre
Heskestad, opplever du at sikkerhet og beredskap er reelle krav i de
prosjektene du jobber med?
Heskestad: Nei
det opplever jeg er for lite. Vi ser kravene kommer sterkere nå. Det
er mer restriksjoner på
data som er tilgjengelig, hva som ligger åpent. Men fortsatt så er vi et åpent
land, på grensen til det
naive. Det som ligger åpent på kommunale eiersider, i regulerings-planer, altså vannforsyning,
vannbehandlingsanlegg, råvannskilder, kommunale anlegg, alle sånne
ting. Men vi merker en
dreining. Det er
vanskeligere å få tak i data enn det det var før.
Solvang: Er
kravene er der fra start, som en del av hele, altså som en åpenbar del av selve prosessen? Eller
kommer det liksom på slutten?
Heskestad: I et
standard prosjekt så prosjekterer vi som før. Uten sterke sikkerhetskrav. Hvis
du er inne i vannforsyning er det imidlertid tydelige krav. Men i den normale hverdagen så
ligger det litt åpent.
Solvang: Kjetil
Furuberg, vi har en digital sikkerhetslov som trådde i kraft i oktober 2025. Men jeg har skjønt det sånn at det gjelder bare vannverk over
en viss størrelse.
Det skal være
ganske stort før
de omfattes av den loven. Det gjelder bare anlegg som forsyner vann til ti
tusen mennesker?
Furuberg. De som
ikke er omfattet av den, har jo omfattet drikkevannsforskriften. Så det er ikke
helt uten krav.
Solvang: Vil du forklare for oss hva den forskjellen vil si? Hva innebærer det for et anlegg å ikke være omfattet av den nye loven?
Furuberg: Det
settes jo mye mer konkrete krav i digitalsikkerhetsforskriften rundt dette med
leverandørkjeder,
varslingsplikt, systemer både for digital sikkerhet, fysisk sikkerhet osv. På systemnivå
er det strengere krav enn det er i drikkevannsforskriften, der det
bare er noen få linjer.
Det står her at du
skal ha tilstrekkelig sikkerhet, adgangskontroll. ikke hindre at det er øverst mulig bruk av
driftskontrollsystemet mm. Så du kan si at det er mer strengere her skrevet ut
i detaljer.
Solvang: Haakenstad - Totalberedskapsmeldingen som kom i
fjor. Og der kom det også inn lovfestede beredskapsråd. Men du sier at samtidig som man
får strukturne på plass, så er det som i realiteten skjer, det er at byråkratiet bare vokser.
Haakenstad: Ja det kunne vært en egen diskusjon om akkurat det der. Det er en
kjensgjerning at det står mye i disse utredningene. I januar 25 kom den nasjonale strategien. Og det drar seg jo mot
halvannen år
siden. Og hvis den skal gjøre opp status der ute nå. Så er klart alle kommunene har jo da etter hvert fått disse beredskapsrådene. 347 kommuner. Det var vel
kanskje en 70-100 som manglet totalt sett. Men er jo store forskjeller i
kommunene. Du har Oslo som har en egen beredskapsetat. Så er det småkommuner oppe i nord som er veldig små. Men alle skal forholde seg til de
samme kravene. Det betyr at det blir fokus på risiko og sårbarhetsanalyser. Det blir fokus på å
treffe seg disse rådene og utvalgene. Å operasjonalisere. Men de mangler penger. Det
mangler også kraft bak.
Og det mangler eierskap. Så skal man helst gjennomsyre virksomheten med retningslinjer,
prosedyrer, håndbøker. Som gjør
at dette faktisk fester seg gjennom organisasjonen. Og det er mange ting å
forholde seg til. For de som da er i fronten åpenbart.
Løken: Utfordringen for kommunene er at de
har mange oppgaver: Innen barnevern, oppvekst, eldreomsorg. Her og nå. Kriser som løser der og da. Men beredskap handler
jo veldig mye om å bruke ressurser på noe du egentlig ikke håper skal skje. Og noe som kanskje
ikke innbyggerne helt ser betydningen av før krisen inntreffer. Det tror jeg er
det store dilemma til kommunene.
….
Solvang:
Sikkerheten må opp av nasjonale hensyn. Det er snakk om
forsvarsinsstallasjoner. Er det de innbyggerne i den kommunen som skal betale
for at de må øke
sikkerheten på vannforsyningen. Eller er det forsvaret? Det er da Og når vi får NATO inn nå. Med alle de krav de har. Og de skal
ha mottak av styrker. Og vi skal planlegge for det her. Så tenker jeg at staten
må på banen ta noe mer kostnader. I en kommune som har datasenter. Hva er da vannforsyningens ansvar?
Og hva datasenterets ansvar? Staten sier at dette
er kommunene som er førstelinje. Hva med Larvik?
Løken: Altså først
så har jeg lyst til
å si at. Larvik ikke
gikk inn i Vestfold vann for å spare penger. Men det var for å øke sikkerheten.
Og for å få opp det faglige miljøet.
Solvang: Men når en kommune som Larvik med 50 000
innbyggere ikke greier egen vannforsyning. Og må ty til interkommunalt
samarbeid. Så sier ikke det noe om hele modellen her. Hvor urealistisk det er
av samfunnet i Norge?
Løken: Jo
en kommune som Larvik
kan klare det. Den minste kommunen i Norge har 317 innbyggere. Og vi styrer
landet etter sånn generalist-kommuneprinsippet. Alle skal levere det samme. Det er jo
helt utopi. Å tro at det er mulig. Og så skal ikke jeg dra opp nå. En debatt om kommunereform. Men
skal vi lykkes må vi enten gå bort fra generalistprinsippet. Eller så må vi ha
kommunereform.
Solvang:
Selvkostprinsippet kjenner vi til, i realiteten har dere i Larvik har hatt
muligheten til å øke gebyrene mer enn dere faktisk har gjort. Hvorfor har dere
ikke gjort det fullt ut?
Løken: Innbyggerne i Norge, også i
Larvik, lever i en dyrtid, alt øker i pris, jeg er opptatt av å jobbe smart og få mer ut av
pengene. I Vestfold er vi seks robuste kommuner. Skal vi sitte på hver vår true og prosjektere å jobbe med
dette, eller skal vi gå sammen om å ha en virksomhet for å løse dette på en enda mer profesjonell
og rasjonell måte.
Jeg tror vi også må snakke om bevissthet, for det er litt sånn, ja men nå har vi laget et
beredskapsplan, da har vi gjort det vi skal.
Pon: Vi burde
hatt én VA-norm. Men hvorfor har vi ikke en VA-norm? Ikke rart at det blir dyrt.
Løken: I Vestfold har de seks kommunene
sagt at kommunedirektørene skal sette seg ned sammen og se på hvilke områder er det vi kan jobbe på tvers.
Solvang: Når PST, når dere oppdager at vi har sett hvor
stor viljen fra en eier av et utvalg pasienter på TV, vi har sett hvor stor viljen
til å sikre det skulle være, kapasiteten er ikke der. De har ikke evne til det. Hva gjør dere da? Hva kan dere gjøre?
…
Solvang: Staten
skyver mye av ansvaret over på kommunen. Hva er tilstanden?
Haakenstad: Vi ser at små kommuner allerede er på hæla og er ikke i stand til å
innfri. Så her er det et sprik i beredskapen. Men jeg tror de har
gått riktig vei. Vi kan
jo se på næringslivets
sikkerhets- og beredskapssenter som er etablert. Og da er det 200 000
virksomhetsaktører
som skal forholde seg til 700 myndighetsaktører bare for å tegne et bilde av det.
Og hvordan disse skal finne hverandre og på en måte virke sammen, det jobber de med
systematisk. Og vi er selvfølgelig ikke da bedre enn det svakeste leddet. Men det er et
bilde på dette totalforsvaret som også må hekte på næringslivet. Og da må du ha med alle
aktørene, sånn at hvis store, tunge aktører sikrer seg veldig godt, ser det
veldig bra selvfølgelig,
for konsekvensen kan være store. Men inngangsveien kan være helt andre plasser og gjennom virksomheten som ikke
klarer å henge med i det jaget på alt ifra krav lover og regler, og selvfølgelig
også ressurssituasjonen.
Det er jo en greie å få snakkes det kanskje litt for lite om: Motstandskraften
som også ligger i menneskene der ute. Hvordan er vi i stand rent menneskelig i
forhold til å håndtere
det trykket som vil komme? Vi snakker mye om barriere, men vi snakker ikke så
mye om den menneskelige motstandskraften, og den synes jeg fortjener mer plass.
Løken: Vi kjører kurs for beredskap for
innbyggerne, for lag og foreninger. Ikke minst så handler det veldig også om å
bevisstgjøre
næringslivet og den
rollen de har i den totale beredskapen. Så det jobber vi systematisk med i
Larvik.
…
Solvang:
Kommunene er jo opptatt av å få mest munn ut av hver krone. Når det er anbud eller sånne prosjekter, så vil de jo
antagelig ofte velge billigste løsning. Det kan jo fort være dere som leverer. Setter det deg i
en form for dilemma noen ganger?
Pon: Nei men det
som ... Miljøet
har jo blitt en ny ting som har kommet veldig i det seneste året. Dette med blant annet elektrisk
gravemaskiner og så videre. Og det fordyrer vel prosjektene kanskje med 30-40%. Fordi at vi
skal bruke elektriske maskiner som da er mer kostbart enn tradisjonelt diesel.
Og det henger da sammen dette med miljøprofilen. Men vi kunne jo bare puttet på H&O-diesel,
så hadde vi spart 95%
CO2-utsløp på en vanlig tradisjonell gravemaskin.
