Frustrert over vanndirektivet

Vanndirektivets økte krav rammer små kommuner og skaper stor usikkerhet. Tolkningen av selv det gamle direktivet har vist seg å sprike stort mellom utøvende myndighet Statsforvalteren og Miljødirektoratet, som skal gi de generelle retningslinjene. Usikkerheten rundt hvordan forvaltningen i framtiden vil praktisere det reviderte direktivet, gjør det svært krevende for kommunene å planlegge.

Et viktig  punktene i vanndirektivet som allerede har vakt frustrasjon, er praktiseringen av begrepet «urban area», som norske miljømyndigheter har tolket som «tettbebyggelse». I det reviderte direktivet skal «urban area» på 1 000 personekvivalenter (pe) heretter ha sekundærrensing, uten mulighet til å søke om lempeligere rensekrav. Det hjelper lite at det kan dokumenteres at utslippet ikke har skadevirkninger på miljøet.

Dermed rammes flere små samfunn i Norge av et minimumskrav om sekundærrensing, selv om havet utenfor ikke vil merke utslippet, eller selv om det er hundrevis av kilometer med elver og vann med naturlig rensing på veien til havet.

Statsforvalter har i enkelte tilfeller vært overivrig i tjenesten og forskuttert kommende miljøkrav knyttet til EUs reviderte avløpsdirektiv. Et eksempel på dette er er  i 2024 da Gol, Hurdal og Hole kommuner: Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus hadde opprinnelig pålagt kommunene strenge utslippskrav og utredninger. Etter klager fra kommunene reduserte Miljødirektoratet disse kravene.

Uenighet om definisjon

Mye tyder videre på at Miljødirektoratets tolkning av «urban area» er høyst spesiell. Ifølge engelske ordbøker brukes «urban area» om tett befolkede områder, der mange mennesker oppholder seg på et begrenset område med boliger, skoler, butikker, fabrikker og veier. Byer, forsteder og storbyer er typiske urbane områder.

Et hytteområde på fjellet, som i lange perioder er tynt befolket, er neppe å regne som et «urban area». Her er det ikke den samme høye belastningen året rundt som på et tettbefolket sted. I fjellet er det gjerne høysesong bare noen få uker i året.

I fjor utredet Menon Economics den norske definisjonen av «urban area» i det reviderte avløpsdirektivet. Ifølge rapporten kan en mer presis definisjon av tettbebyggelse spare samfunnet for over 25 milliarder kroner i reduserte investerings- og driftskostnader – uten at det går på bekostning av vannkvaliteten i resipientene.

Det reviderte avløpsdirektivet åpner riktignok for at medlemslandene selv kan definere hva som utgjør «tettbebyggelse», så lenge minstekravene oppfylles og miljømålene ivaretas. Dette gir Norge handlingsrom til å utforme en definisjon av tettbebyggelse som er tilpasset norsk topografi og befolkningsmønster.

Flere kommuner frykter imidlertid at Statsforvalteren ikke kommer til å tilpasse kravene til lokale forhold, men i stedet legge en firkantet tolkning av vanndirektivet til grunn.

Konsekvenser for kommunal planlegging

Direktivet rammer dermed kommunenes planprosesser. Der man kan bygge veier og infrastruktur i et rasjonelt mønster uten at det spiser opp fjellnatur, kan miljømyndighetenes oppfatning av virkeligheten føre til at man må spre bebyggelsen over et større område – eller i verste fall stanse utbyggingen.

– Vi har vært og er inne i planprosesser i kommunen, og vanndirektivet er noe vi naturligvis må forholde oss til. Vi lever av å gi deltidsinnbyggerne og gjestene gode naturopplevelser. Det er imidlertid vanskelig for oss å forholde oss til at det finnes forskjellige tolkninger av rensekravene. Statsforvalteren har en tolkning, departementet en annen og Høyesterett en tredje tolking. Det blir vanskelig for kommunene å forholde seg til. Det må være et nasjonalt ansvar til regjeringen å avklare hvordan vanndirektivet skal praktiseres i Norge. I vårt tilfelle ligger tettbebyggelsen vår på over 10 000 pe bare noen få dager i året, og følger man paragrafene bokstavelig, kan vi rammes av krav om nitrogenrensing, sier kommunedirektør Jostein Aanestad i Øystre Slidre kommune og legger til:

- Vi tar miljøansvar, og vil sikre god kvalitet i vannresipientene våre. Men vi er ikke interessert i å belaste verken fastboende eller hytteeiere med investeringer der nytten ikke står i forhold til kostnadene, sier kommunedirektør Jostein Aanestad i Øystre Slidre kommune.

For å skaffe dokumentasjon på tilstanden i resipientene har kommunen engasjert NIBIO til å utarbeide en rapport om resipientforholdene i vannregionen.

– Vi er i ferd med å ruste opp renseanlegget og vil ta vår del av ansvaret. Ser man på utslippene i vannregionen under ett, er de kommunale utslippene svært små sammenlignet med utslipp fra spredt avløp og landbruk. Innsatsen bør etter vår mening settes inn der det står dårligst til og med de tiltakene som har effekt, sier Aanestad.

Aanestad mener det er naturlig å gjøre en tilsvarende tilpasning av kravene som den som er gjort i Oslofjorden, der rensekravene er relatert til årlige gjennomsnittsverdier for nitrogen og fosfor i utslippene.

Ser til Sverige

Det er ikke bare i Norge at vanndirektivet har skapt frustrasjon. Svenske kommuner i innlandet argumenterer for at nitrogen fanges opp naturlig i innsjøer og vassdrag på vei mot havet, såkalt naturlig retensjon. De mener kravene om ekstremt kostbar nitrogenrensing ved renseanlegg i innlandet gir svært liten reell miljønytte sammenlignet med kostnadene.

– Slik vi ser på direktivet, tar det ikke tilstrekkelig hensyn til de store geografiske og klimatiske forskjellene mellom medlemslandene. Her bør norske miljømyndigheter stille krav som står i forhold til lokale forhold, avslutter kommunedirektør Jostein Aanestad i Øystre Slidre kommune.