I 2018 hadde VEAS 18 millioner i egne inntekter, som særlig stammer fra produksjon av varme fra biogass og gjenvinning av nitrogenforbindelser fra avløpsvann. Nå oppgraderes biogassproduksjonen for å gjenvinne ytterligere verdier. Men man har så visst ikke tenkt å stoppe der.
– Det finnes tilgjengelig teknologi som er tilrettelagt for vår bransje og som man kan ta i bruk. Samtidig må vi våge å tenke sjøl, finne egne løsninger, sette oss skarpe mål. For vår del er målet å gå i balanse i løpet av tjue år, det vil si at vi skal rense kloakk gratis, deretter skal vi tjene penger, sier administrerende direktør Ragnhild Borchgrevink til VANytt. Det er i dag eierkommunene som betaler for at VEAS renser avløpsvannet.
Et samfunnsanvar
Visjonen for VEAS i 2040 er dessuten større enn bare det å skape inntekter. Det handler også om å komme dit at man har null uønskede utslipp. I tillegg ønsker bedriften å være en god nabo og å ta en tydelig og ansvarlig rolle i samfunnsutviklingen. Det siste gjenspeiles særlig i det å ta ansvar for miljøet i utvidet forstand.
– De kravene miljømyndighetene har satt til vår rensing er for lave. Vi har krav om å rense 70 prosent av nitrogenet i avløpsvannet. Hva med de resterende 30 prosentene? Hvis mengden avløpsvann fortsetter å øke i takt med økende befolkning, kommer vi til å ta livet av fjorden, og det kan vi ikke tillate oss, selv om det skulle være lovlig, sier Borchgrevink.
Å ta ansvar har lenge vært viktig for VEAS. Etter flere år med store ombygginger kunne man i fjor nettopp vise til renseresultater som oversteg rensekravene som er satt med 65 prosent på nitrogen. Om to år vil to nye nitrogenfjerningsbassenger være ferdige, og VEAS vil i praksis kunne oppnå høyere nitrogenfjerning enn konsesjonskravet.
Gir bånn gass
For ett år siden startet man med oppgraderingen av biogassproduksjonen. Til neste år vil dette anlegget stå ferdig, og det skal kunne levere biogass tilsvarende seks millioner liter diesel. Markedet vil primært være kollektivtransport, store kjøretøyflåter og industri.
– Dermed er vi på full fart inn i prosessindustrien. Vi vet at kravet til renhet på metan er svært høyt, noe som betyr at vi må fjerne betydelige mengder karbondioksid. Denne gassen er også en spennende ressurs, her ser vi for oss å kunne levere karbondioksid av høyeste kvalitet i form av kullsyre, til bruk i næringsmidler. De ansatte her på bruket snakker allerede om hvordan vil skal brygge den første ølflasken som er tilsatt vårt karbondioksid, det synes jeg er utrolig fint å høre. Det er en god positiv kultur hos oss, vi trekker alle i samme retning, og alle kjenner til ambisjonene våre, sier hun.
Det har også vært en klar strategi å satse på egen kompetanse, redusere innleie og tenke økonomi i alle ledd, noe som bidro til at VEAS gikk med overskudd i fjor.
Ny slamstrategi
Et område der man i neste runde ser for seg å sette inn støtet, er på selve slambehandlingen. Her er VEAS ikke tilfreds med hva man oppnår per i dag.
– For å få prosessene til å funke, må vi tilsette 30 prosent kalk. Vi betaler både for transport og dessuten et spredetilskudd til bonden. Mye av fosforet er dessuten sterkt bundet, og lite tilgjengelig for planter. Miljømyndighetene har flagget strengere krav til lagring, overdekking og hindring av avrenning. Samtidig ser vi at landbruket er i rask endring. Man ønsker presisjonsgjødsling og helst ferdig balansert gjødsel levert i en form som er lett å spre, sier Borchgrevink, som dermed ser for seg å vurdere hele slamløsningen. Rent teknisk er den også svært krevende, der de for store avvanningspressene er en flaskehals i produksjonen. For å øke effektiviteten ser VEAS nå på for-avvanningen, for å forsøke å komme høyere i tørrstoffandel.
– Det er pressvannet fra pressene som vi henter ut nitrogen fra. Her vurderer vi også andre fellingsmidler, sier hun.
Ikke brenne
Det finnes per i dag flere veier å gå når det gjelder slambehandling. På kontinentet bruker man slammet til forbrenning for å hente ut energi, og det foregår en rekke forsøk med å hente ut mineraler fra aske.
– For oss er det ikke aktuelt å brenne slammet; vi ønsker å ta vare på de store kildene til karbon som fortsatt er der etter gassproduksjonen, og disse bør det være interessant å utnytte. Det finnes også en metode for anaerob pyrolyse, som lager kull av slammet. I Finland har et av de største renseanleggene bestemt seg for denne metoden, og vi følger utviklingen. Her skal vi gjøre nøye vurderinger, og se hele vår prosess under ett, forklarer hun.
Grunnen til at man ikke ser for seg å brenne slam, er at det er en annen stor energikilde som ligger foran i løypa og rett foran øynene.
– Til sammen sender vi 100 millioner kubikkmeter vann med 12–14 grader ut i fjorden. Meg bekjent liker ikke torsken det noe særlig. Hvorfor ikke hente ut energien derfra og kanskje også bruke vannet til noe? Vi ser for oss flere gode kretsløp, sier Ragnhild Borchgrevink ved VEAS.
