Først ute av tre foredrag var Svein Forberg Liane fra Norconsult, som beskrev rådgiverbransjen som sterkt overbelastet for tiden, uten utsikter til noen lysning. Dette gjelder særlig seniorene i bransjen, og rådgivningsselskapene takker stadig nei til nye oppdrag, noe som særlig går ut over mellomstore prosjekter, og ikke minst konkurranseaspektet.
Mellomskiktet mangler
Etterveksten av gode rådgivere har i en årrekke vært for dårlig, samtidig som den nye
store bølgen av yngre rådgivere ikke har nok erfaring til å påta seg større prosjekter.
– En rekke store prosjekter er nå i gang, som de nye vannverkene i Oslo og Asker & Bærum vannverk. Disse tar brorparten av de store rådgiverstabene og det jobbes faktisk døgnet rundt. Før var det vanlig i tider med mye å gjøre for en rådgiver å prioritere de mest samfunnsnyttige oppdragene og utvise en form for lokalpatriotisme. Nå er vi nødt til å nedprioritere mindre oppdrag og sortere på pris, jeg er faktisk bekymret for utviklingen, sa Liane, som også viste til at situasjonen påvirker prisnivået. Prisene på rådgivertjenester skyter i været og nærmer seg geoteknikernes.
– Vi ser snart timeprisen nærme seg to tusen, sa Liane og kunne eksempelvis vise til at en stor innkjøper som NRV, som ved innkjøp legger bare 10 % av vektingen på pris, mens resten går på kompetanse.
– Hva gjør vi nå, spurte Liane, som også mente at det stort sett hersker de samme forholdene på avløpssiden.
– Vi ser i kjølvannet av dette at entreprenørene får for dårlige spesifikasjoner å jobbe ut fra, det leveres forprosjekter som ikke sjelden er dårlig gjennomtenkt, og det leveres også inn for få pristilbud fra entreprenørene, som også er sterkt over belastet. Kan vi finne måter der rådgivere byggherre og entreprenør samarbeider på, der vi kan bygge kompetanse og dra nytte av kapasiteten best mulig, spurte Liane.
Les: Mye å hente på partneravtaler
Sett høye mål
Stafettpinnen ble overtatt av Gunnar Bjørnson ved Nedre Romerike Vannverk, som mente at de større kommunene og IKS-ene bør øke sin kompetanse og sette seg egne mål som er tydelige på tid og effektivitet ved sine prosjekter. Det ikke er nok å stille krav om vannmengde og totalpris, men at man setter langsiktige konkrete mål for bærekraft og økonomi.
– Vi savner systemanalyse der man ser en helhet og viljen til å skape gjennomtenkte løsninger. Å ha med driftspersonale er også helt avgjørende, sa Bjørnson, som synes rådgiverne er gode på å tegne rør, men å gode systemanalyser er en mangelvare.
– Rådgiverne er samtidig redde for å ta ansvar, og vi må innta en formell holdning vi ikke
ønsker overfor våre samarbeidspartnere, sa Bjørnson.
På leverandørsiden ønsker NRA seg også en mer bærekraftig innstilling både økonomisk og kompetansemessig.
– Det tilbys for mye billig-løsninger, og når vi ber om kvalitet blir det dessverre ofte overpriset, noe som setter oss i kattepine, vi ønsker jo ikke å straffe leverandør på en måte som går hardt utover de økonomisk, sa Bjørnson som konkluderte med at det går mye ressurser til ikke-verdiskapende virksomhet og slitasje på personale.
Bjørnson mente videre at løsningen må være å involvere leverandørene tidligere i prosjektet, samtidig som byggherre også må være villig til å ta risiko.
– Sluttsummen er ikke det viktigste, tross alt er det ytelsen og de langsiktige gevinstene vi må legge vekt på og vi må våge balansere risiko mot måloppnåelse. Vi må kunne bygge kompetanse og trygghet i egen organisasjon og mestre en mer dynamisk gjennomføring og kunne håndtere kritikk for at vi kanskje ikke lykkes i alt vi gjør, sa Bjørnson, som også etterlyste samarbeid rundt bordene og at alle involverte parter setter seg samme felles mål, og jobber for det.
Les: Få konflikter og bedre kommunikasjon med totalentreprise
Bedre samspill
Siste mann ut under samme tema var Flemming Wessman, leder for Enwa, en av de største entreprenørene innen vannbehandling på både drikkevann og avløpsrensing. Wessman pekte på Mjøsaksjonen som et eksempel på at man lykkes hvis man setter seg felles mål. Wessman viste også til at Norge har hatt sterk innovasjon innen vannbehandling, men at fokus skifter for mye, og at det er fare for at kompetansen er i ferd med å forsvinne – innen blant annet nitrogenfjerning. Etter at EUs-vanndirektiv slo inn har det blir stort fokus på primærrensing og sekundærrensing, mens bransjen bør se mot nye mål om bærekraft og ressursgjenvinning.
– Det ble bygget en håndfull anlegg på nitrogenfjerning, så ble det stopp og ambisjonen døde, sa Wessman, som pekte på at det er store forskjeller mellom avløpsanlegg og drikkevansanlegg når det gjelder gjennomføringsmetode.
– Innen avløp er det neste utelukkende totalentrepriser, mens det innen vannrensing nesten utelukkende er utførelses entrepriser, som ikke sjelden ender opp i en rekke tvister og konflikter. Et spennende alternativ er her samspillsentrepriser, noe som fra andre bransjer og land erfaringsmessig frigjør kapasitet, og der de ulike partene bidrar med det de er best på, sa Wessman.
Det er også forsøkt modeller der der konsulent lager et forprosjekt, men at entreprenør deltar i anbudskonkurranse, prosjekterer og priser anlegget til detaljnivå.
– Ulempen med en slik modell er at entreprenøren risikere å legge ned masse ressurser i prosjektering, men at man ikke får betalt om man ikke får prosjektet, sa Wessman, som konkluderte med at «Konkurransepreget dialog» og Samspillsentrepriser er en spennende veier. Ved samspillsentrepriser har flere aktører mulighettil å sette seg inn i prosjektets utfordringer og risikoer, der alle deltakere har en godtgjørelse. Så kan man i neste trinn gjennom en kontrakt fordele ansvaret på de ulike partene, slik at ikke entreprenør må ta mest risiko, slik det ofte blir med utførelses entrepriser. Wessman pekte på at det kanskje viktigste suksesskriteriet er å sette sammen et team av folk med kompetanse, riktig motivasjon og gode holdninger, ved siden av innsyn og felles økonomiske interesser.
