Drikkevannsdirektivet (rådsdirektiv 98/83 / EF av 3. november 1998) dreier seg om kvaliteten på konsumvann. Målet er å beskytte menneskers helse mot skadelige effekter av forurensning av vann beregnet på konsum ved å sikre at det er sunt og rent.
Gjelder for
Direktivet gjelder for alle distribusjonssystemer som betjener mer enn 50 personer eller leverer mer enn 10 kubikkmeter per dag, men også distribusjonssystemer som betjener mindre enn 50 personer / som leverer mindre enn 10 kubikkmeter per dag hvis vannet tilføres som en del av en økonomisk aktivitet; drikkevann fra tankskip; drikkevann i flasker eller beholdere; vann som brukes i næringsmiddelindustrien, med mindre vedkommende nasjonale myndigheter er overbevist om at vannets kvalitet ikke kan påvirke næringsmidlets sunnhet i sin ferdige form.
Ikke for
Drikkevannsdirektivet gjelder ikke for naturlig mineralvann anerkjent som sådant av vedkommende nasjonale myndigheter, i samsvar med rådsdirektiv 80/777 / EØF av 15. juli 1980 om tilnærming av lovgivningen i medlemsstatene om utnyttelse og markedsføring av naturlig mineralvann og opphevet ved direktiv 2009/54 / EF av 18. juni 2009 om utnyttelse og markedsføring av naturlig mineralvann; og farvann som er legemidler i henhold til rådsdirektiv 65/65 / EØF av 26. januar 1965 om tilnærming av bestemmelser fastsatt ved lov, forskrift eller administrative tiltak vedrørende legemidler og opphevet ved direktiv 2001/83 / EF av 6. november 201 om fellesskapskodeksen for legemidler for mennesker.
Parametre
Direktivet fastsatte viktige kvalitetsstandarder på EU-nivå. Totalt 48 mikrobiologiske, kjemiske og indikatorparametere må overvåkes og testes regelmessig. Generelt brukes Verdens helseorganisasjons retningslinjer for drikkevann og uttalelsen fra kommisjonens vitenskapelige rådgivende komité som det vitenskapelige grunnlaget for kvalitetsstandardene i drikkevann.
Når de oversetter drikkevannsdirektivet til sin egen nasjonale lovgivning, kan EUs medlemsstater ta med ytterligere krav, f.eks. regulere tilleggsstoffer som er relevante innenfor deres territorium eller sette høyere standarder. Medlemsstatene har likevel ikke lov til å sette lavere standarder ettersom beskyttelsesnivået for menneskers helse skal være det samme i hele EU.
Fravik
Medlemsstatene kan i en begrenset periode fravike kjemiske kvalitetsstandarder spesifisert i direktivet. Unntak kan gis, forutsatt at det ikke utgjør en potensiell fare for menneskers helse, og forutsatt at tilførselen av vann beregnet på konsum i det aktuelle området ikke kan opprettholdes på noen annen rimelig måte.
Direktivet krever også å gi regelmessig informasjon til forbrukerne. I tillegg må drikkevannskvaliteten rapporteres til EU-kommisjonen hvert tredje år. Omfanget av rapportering er beskrevet i direktivet. Kommisjonen vurderer resultatene av vannkvalitetsovervåking mot standardene i drikkevannsdirektivet og produserer etter hver rapporteringssyklus en synteserapport som oppsummerer kvaliteten på drikkevann og forbedring av det på europeisk nivå.
