Det er i ferd med å skje en revolusjon innen offentlige innkjøp, og innen en rekke større etater har man tatt i bruk nye modeller for innkjøp, såkalt Best Value Procurement. En etat som har gjort alvor av dette er Omsorgsbygg, som i sine service-kontrakter vekter pris med 35 prosent, gjennomføringsevne med 25 prosent, arbeidslederens personlige egnethet med 30 prosent samt miljøkriterier med 10 prosent. Metoden går i enkelthet ut på å rangere tilbyderne etter de ulike kriteriene i en tabell, der den matematiske sluttsummen blir bestemmende for hvem som får oppdraget.
Slike modeller blir trolig tatt med i betraktning når Difi skal i gang med sitt arbeid med å finne felles miljøkriterier for anleggsarbeid, som starter med et åpent interessemøte 27.februar. Målet er å gjøre det enklere for offentlige innkjøpere å gjøre bærekraftige anskaffelser.
Vedtaket om å innføre miljøkriterier ble initiert av statsrådene Vidar Helgesen og Monica Mæland i 2016 – og senere enstemmig vedtatt av Stortinget. Dokumenterte miljøfordeler skulle vektes med minst 30 av 100 prosent i offentlige anbud.
– Jeg har gode forventninger til dette arbeidet, og det er viktig at store virksomheter går foran som gode eksempler. En slik aktør er Nye Veier, som tidligere har uttalt at de vekter miljøpoeng. Særlig viktig blir det å få fram omforente metoder for hvilke miljøkriterier som bør vektlegges, avveiningen mellom dem og ikke minst hvordan disse poengene skal vektes i den samlede vurderingen. Ulike anleggstyper kan selvfølgelig vektlegge ulike miljøhensyn, men vi trenger et enhetlig system som gjør det enklere å beregne miljøhensynene med minst mulig synsing, sier Christen Ræstad, rådgiver og nestor i VA-mijøet.
Ræstad ønsker seg enkle jordnære regler som ivaretar de viktigste områdene som berører bærekraft.
– Leverandørene lager allerede sine miljødeklarasjoner, nå trenger vi et enkelt system, slik at alle kan konkurrere på like fot, sier Ræstad, som regner med at Difi vil ta utgangspunkt i de viktigste kriteriene, og ta med de mest relevante miljøsidene ved anleggsarbeid. Det viktigste kriteriet i forhold til bærekraft er ifølge Ræstad å sikre lang levetid på et anlegg.
– At man bygger en gang for et gitt antall år, og ikke må fornye anlegget etter halvgått tid bør veie tungt. Må man gjøre det på nytt, dobles jo nærmest utslippene, og det er et enkelt regnestykke, sier han.
Ræstad påpeker også at transportleddet bør veie tungt i miljøvurderingene for rørledningsanlegg. Særlig viktig blir da massetransport og forhold som gjelder bruk av stedlige masser, omfanget av bruk av lokale maskiner og utstyr og så videre. Omfyllingsmassene må gi trygge løsninger med lang levetid, samtidig som unødvendig bruk av tilkjørte masser unngås.
Hvordan dette løses i praksis kan bli en krevende oppgave i følge Ræstad, men det er viktig å lage et enkelt opplegg som fungerer og at dokumentasjonen som kreves er både enkel, etterprøvbar og med et likt og forutsigbart beregningssystem for alle.
– Det er tidligere uttalt at miljøpoeng skal vektes med minst 30 prosent. Det vil vel si at man skal kunne få en jobb om man er litt under 30 prosent dyrere, men har alle miljøpengene inne, og at nestemann på lista ikke har noen, sier Ræstad. Men slik er det jo ikke i praksis, der alle firmaene kan dokumentere mange ulike miljøfaktorer. Utfordringene nå er å lage et enkelt og effektivt system som skiller de gode fra de middelmådige. Et slikt system må lages slik at alle tilbydere vurderes etter de samme kriteriene. Likeledes må det angis hvordan poengene brukes til å rangere tilbyderne, herunder hvilke anbudskostnader som skal knyttes til miljøhensynene.
Ræstad forventer at de nye kriteriene vil føre til at hele bransjen vil heve seg flere hakk.
– Jeg ser for meg at vi vil få en mer miljøvennlig bransje, der alle blir bedre. Hvis alle hever seg til et ønsket høyt miljønivå, vil kanskje andre faktorer enn miljø bli avgjørende, fordi forskjellene mellom firmaene blir små på dette, sier Ræstad.
