Undervannsboring skapte nye løsninger

Nytt Nasjonalmuseum

0
Grunnforholdene utenfor Nasjonalmuseet har også bragt med seg utfordringer. Deler av Akre Brygge står nemlig på en gammel fylling. Foto: Rambøll

Sjøvannsinntaket skal hente vann fra Oslofjorden, til bruk for kjøling og oppvarming av det nye museumsbygget på Aker Brygge. Et eget rør transporterer vannet tilbake igjen til fjorden etter bruk. Overvannsutslippet vil ved ekstremvær fungere som et flomsikringssystem for deler av Oslo vest.

Unngikk å grave
For å unngå å sperre av og grave opp store områder ved Aker Brygge, med omlegging av trikkeskinner, ledninger og kabler, ble man nødt til å bore hull til rørene.
– Det spesielle med denne jobben er at det bores ut under sjøvannstand, og at også boreriggen var plassert under sjønivået. I tillegg ble alle hullene boret delvis i fjell og delvis i løsmasser. Det har vært store utfordringer med å løse dette, sier sivilingeniør Vegard Svendsby fra Rambøll Vann. 

Teknisk vanskelig prosjekt
– Vi måtte etablere «habitat»; en nedsenket stålkasse med åpen front som vi monterte med pakning mot kaiveggen, som ligger under et støpt dekke. Vi ble nødt i å sage hull i kaidekket for å få senket habitatene ned i vannet. Dette gjorde at entreprenøren kunne jobbe tørt i sjøen, forteller Vegard.
– Ved å bore har vi kunnet føre fire store ledninger til sjøen nesten uten hinder for trafikkavviklingen og uten sjenanse for publikum i området.
For å bore fire ledninger til sjø, måtte det lages to habitater.
– Vi klarte å samle 3 ledninger i det største. På landsiden måtte vi støpe en tett betongvegg og lage et ventilsystem med tetninger for å hindre inntrenging av sjøvann i boregropen, sier Vegard.
Totalt ble det lagt fire rør av polyetylen (PE) med dimensjoner 400 og 500mm. Disse ligger i varerør av stål. Lengdene på de fire rørene varierer fra ca. 30 til ca. 65 meter.

Boret seg gjennom gammel fylling
Grunnforholdene utenfor Nasjonalmuseet har også bragt med seg utfordringer. Deler av Akre Brygge står nemlig på en gammel fylling.
– Dermed var det vanskelig å forutse hva man kunne støte på da man satte i gang boringen. Man risikerte å støte på noe som boret ikke kom seg gjennom. Det ble derfor utført en pilotboring som en forundersøkelse, og det ble utført stabilisering av de bløte massene ved hjelp av injisering for å sikre at rørene traff habitatene i sjøen.

Verdifulle erfaringer
Alle løsningene måtte skreddersys for hvert av borehullene og utslagspunktene. Dette er teknikker som kan overføres til andre prosjekter i fremtiden.
– Det blir mer og mer bruk av «no-dig» løsninger som fjell og løsmasseboring. Vi skal ha en evaluering sammen med entreprenøren og Statsbygg når alt er ferdig, for å finne ut hva som var bra og hva som kunne vært gjort bedre. Både vi som rådgivere og HAB/Entreprenørservice føler vi har lært mye av prosjektet, forteller Vegard. 

Kilde: ramboll.no