I forbindelse med både epidemier og farer for smitte gjennom drikkevannet er det svært viktig at meldinger når fram til abonnentene og at meldingene blir forstått. Å kunne nå alle i løpet av kortest mulig tid er målet, men i virkelighetens verden er ikke dette enkelt.
Undersøkelse
For å forstå bedre hvordan et kokevarsel fungerer i praksis gjennomførte en gruppe forskere ledet av Susanne Hyllestad ved Folkehelseinstituttet en studie i etterkant av et kokevarsel som ble sendt ut i Bærum Kommune mellom januar og september 2017. Man analyserte data fra samtalegrupper og en spørreundersøkelse som ble sendt til et utvalg av innbyggere som hadde mottatt kokevarselet. Resultatene viser at i gruppen som ble undersøkt svarte 67 % at de hadde mottatt et slikt varsel. Videre var det 72 % blant dem som husket å mottatt meldingen, som hadde etterlevd rådene som var gitt.
– Dersom man tar høyde for alle, og at det er altså er 2/3 som sier de ikke visste at de fikk et kokevarsel, så er den totale «effekten» av kokevarslet at ca halvparten fulgte rådet. Det sier noe om hvor stor betydning det har at varslet kommer frem, og at det blir forstått, forteller Hyllestad.
Ulike årsaker
Det kan være mange ulike årsaker til at abonnenten ikke registrerer at de har fått kokevarsel. Siden effekten av et kokevarsel avhenger av den enkeltes etterlevelse er det viktig med kunnskap om hvordan responsen på en slik melding er i praksis.
-Her er det svært lite forskning, på tross av att dette er av stor samfunnsmessig betydning, forteller Hyllestad.
Undersøkelsen i Bærum viste dessuten at overholdelsen av råd om trygge drikkevann var dessuten lavere blant menn enn kvinner, men uavhengig av alder, utdanning og husholdningstype.
– Hovedårsaken til at respondentene ikke kokte vannetvar at de oppfattet vannet som trygt å drikke etter å ha latt det spyle gjennom kranen til det ble klart, forteller Hyllestad.
Stort behov
Resultatene viser videre at det er et stort behov for å forbedre distribusjonen, formuleringen og innholdet av rådgivende varsler om vann for å oppnå større bevissthet og etterlevelse.
– Vi har fått effektive digitale kanaler som kan nå mange på sekunder. Vi her sett at kommunikasjonen har fungert meget godt i forbindelse med kontrollert avstengning av et område i drikkevannsnettet. Med moderne programmer kan man plukke ut alle som bor i en veistump og sende dem en sms. Men selv om meldingen er sendt, må man ta høyde for at meldingen ikke kommer frem til abonnenten eller at noen ikke forstår innholdet i meldingen. Og ved større hendelser som berør større, udefinerte områder, blir utfordringen med kommunikasjon større. Her er det trolig ulik praksis ved utsendelser av kokevarsler rundt om blant vannverkene. Derfor skal vi da også videreføre forskningen på en bredere basis, der en mastergradsstudent skal kartlegge hva som er praksis i de ulike kommunene her i landet, forteller Hyllestad.
God kommunikasjon
En annen dimensjon ved offentlig kommunikasjon er kulturforskjeller i språk og referanser. Et kokevarsel er ifølge Hyllestad et begrep som folk tolker ulikt. Med ulike kulturelle referanser vil det i utgangspunktet være ulik grad av tillit til myndighetene.
– Vi ser at ved kokevarsel i stor skala at mediene kan være til god hjelp med å få budskapet ut. I dag er mediebildet mer fragmentert, og man kan ikke regne med at et kokevarsel skal flyte inn hos alle. Derfor er det viktig at vannverk kjenner virkningen av kommunikasjonen man bruker. Det er en del som av helsemessige eller språkmessig begrensninger ikke får med seg et kokevarsel. Å sørge for effektiv kommunikasjon er derfor veldig viktig framover. Det handler om å sikre befolkningen, sier Hyllestad.
Ulv-ulv
Erfaring og forskning viser videre at responsen kan dabbe av dersom det hagler på med kokevarsler, og at dette kan være en utfordring.
– Dette kan fort bli en ulv-ulv situasjon, der tilliten til drikkevannet og myndighetene daler, da er vi inne i en dårlig syklus der kommunikasjonen kan bli ytterligere svekket. Her er det viktig at vannverket sørger for god, enkel og klar kommunikasjon, og gjerne forteller innbyggerne om hva som er årsakene. Jo bedre man informerer, desto mer respons og oppmerksomhet vil man få, og dette er man avhengig av i en krisesituasjon, understreker Susanne Hyllestad ved Folkehelseinstituttet.
